Menn i fiskebåt i Tanzania.
Flere utviklingsland drar nytte av norske erfaringer innen fiskeri.
Foto: Ken Opprann

Fiskeribistand

Norge bistår med utforming av regelverk og arbeidsmåter for fiskeriforvaltning i utviklingsland. I tillegg bidrar Norge med overføring av kompetanse og styrking av privat sektor.

95 prosent av alle med fiske som levevei bor i utviklingsland. De baserer seg oftest på småskalafiske eller fiskeoppdrett. Dette utgjør derfor en viktig eksportinntekt for utviklingslandene.

Eksporten av fisk og fiskeprodukter er større enn landenes nettoeksport av te, kakao, bananer, sukker og ris til sammen.

Om lag 70 prosent av all fiske og 90 prosent av all fiskeoppdrett i verden foregår i utviklingsland, inkludert Kina.

Fiskeressursene representerer en verdifull fornybar ressurs med hensyn til ernæring og matsikkerhet.

Statens rolle

Utviklingslandenes politiske prioriteringer og sektormål kan være motstridende.

Økt industrielt fiske og økt eksport kan i enkelte regioner føre til redusert tilgang på rimelige fiskeprodukter lokalt. Det kan derfor være behov for å komme frem til politiske løsninger og kompromisser dersom god ressursforvaltning ikke er på plass.

Staten hadde tidligere en sentral rolle i selve fisket og foredlingen i mange utviklingsland. Disse aktivitetene er nå i hovedsak overlatt privat sektor.

Statens oppgave er nå i de aller fleste land primært å regulere fisket og tilrettelegge rammebetingelser for næringsutvikling.

Staten har også en viktig rolle i å utdanne fagfolk innenfor sektoren, finansiere forskning og å bidra til nødvendig infrastruktur som veger, strømforsyning og rent vann.

Næringsutvikling

Privat sektor, med risikovillig kapital, er også nødvendig for næringsutvikling. Det er avgjørende for jobbskaping, gode levekår og for å gi et skattegrunnlag for staten.

I land med gunstige naturgitte forhold kan godt styresett og gode rammebetingelser for sektoren skape grunnlag for investeringer. Det kan også bedre tilgangen til lokale og internasjonale markeder. Utvikling av fiskeri- og oppdrettssektor representerer et stort potensial for næringsutvikling i mange land.

Gjennom Norads næringslivsordninger bidrar Norge til næringsutvikling på fiskeri i sør.

Tilskuddsordningene er blitt brukt for å støtte utvikling av relevante rammebetingelser for fiskerisektoren. Dette har gjerne skjedd gjennom bilaterale avtaler med samarbeidsland i sør. Et eksempel er en avtale med Malaysia for å utvikle regelverk for innlandsoppdrett.

Tilskuddsordningene åpner også for støtte til private selskaper som ønsker å etablere seg i et utviklingsland. Oppdrettsbedrifter mottar støttemidler over denne ordningen.

Norad fikk i 2009 utarbeidet en kartlegging av mulige investeringsprosjekter og partnere i Afrika. Funnene i kartleggingen kan bistå etableringer innen fiskeri og oppdrett.

Faglig bistand fra Norge

I fiskerisamarbeid med utviklingsland er kompetansebygging et integrert element. Norge vurderes å ha god faglig kompetanse på en rekke av de fagområdene innen fiskeri og oppdrett som etterspørres.

Dette inkluderer alt fra opplæring på jobben, rådgivning, korte kurs og opplæring på universitetsnivå.

Universitetssamarbeid, der utvikling av utdanningstilbud og forskning er inkludert, er viktig for å støtte opp om det praktiske samarbeidet innen fiskeriøkonomi, -forvaltning og -oppdrett. I tillegg støttes yrkesskolekurs innen oppdrett.

De fleste tiltakene som Norge støtter, inkluderer institusjonelt samarbeid mellom søsterinstitusjoner i Norge og i sør.

Norges rolle i fiskeribistand

Norge bidrar til bærekraftig fiskeriforvaltning på flere plan.

Norge gir støtte til FNs organisasjon for ernæring og landbruk (FAO) og andre FN-organisasjoner, støtte til regionale fiskeriforvaltnings-organisasjoner og andre regionale tiltak.

I samarbeidsland støttes forskning, ressursovervåking, fiskeri- og ressursforvaltning basert på en økosystemtilnærming inkludert fiskerilovgivning og -regelverk, samt utdanning.

Fiskeri- og oppdrettssektoren må forholde seg til en rekke internasjonale avtaler og retningslinjer. Disse skal sikre bærekraftig forvaltning og bevaring av fiskeressurser (se liste under). Utvikling av lover og regelverk er grunnleggende i forvaltningen.

Konvensjoner, avtaler og andre internasjonale instrument som krever gjennomføring på nasjonalt nivå

  • FNs Havrettstraktat (UNCLOS, 1982)
  • FNs avtale om fiske på det åpne hav (UNFSA, 1995)
  • Internasjonal avtale om flaggstatsansvar (”Compliance Agreement”, FAO,1993), samt senere retningslinjer for ivaretakelse av dette ansvaret (FAO 2014)
  • Internasjonal avtale om havnestatskontroll (Port State Measures-avtalen, 2010)
  • Adferdskodeksen for ansvarlig fiskeri (Code of Conduct for Responsible Fisheries, 1995), inkludert de internasjonale handlingsplanene under denne kodeksen (mot overkapasitet i fiskeflåten, reduksjon av bifangst av sjøfugl i linefisket, vern og forvaltning av hai, ulovlig fiske)
  • Retningslinjer for bærekraftig oppdrett (Guidelines for Sustainable Aquaculture, COFI 2011)
  • International Guidelines for the Management of Deep-sea Fisheries in the High Seas, (FAO 2008)
  • Konvensjonen for biologisk mangfold (CBD 1992)
  • Konvensjonen for internasjonal handel med truede arter (CITES 1973)
  • Retningslinjer for tilgang til jord, fisk og skog (Voluntary Guidelines on Land Tenure, Fisheries and Forestry), som ble framforhandlet av FAO og Matsikkerhetskomiteen i 2011.
  • Retningslinjer for retten til mat (Voluntary Guidelines to support the progressive realization of the right to adequate food)
  • OIE Aquatic Animal Health Code (the Aquatic Code)
  • Retningslinjer for sikring av bærekraftig småskalafiske i lys av matsikkerhet og fattigdomsreduksjon (Voluntary Guidelines for Securing Sustainable Small-scale Fisheries in the Context of Food Security and Poverty Eradication – FAO 2014)

Norge bidrar også til at representanter fra utviklingsland, inkludert sivilt samfunn, kan delta i utformingen og i oppfølgingen av slike internasjonale instrumenter og prosesser.

Norsk bistand til fiskeriforvaltning

Norsk bistand til fiskerilovgivning og regelverk har vært gitt gjennom FAO, den multilaterale organisasjonen med ansvar for blant annet politikkutformingen på fiskeri og oppdrett, og bilateralt i stat-til-stat-samarbeidet.

Gjennom FAOs Legal Office og Fiskeriavdeling har Norge støttet land med øremerkede midler fra 1980 og framover:

  • EEZ (Exclusive Economic Zone)-programmet, som bisto mange land med lovgivning for sine utvidete økonomiske soner  
  • FIMLAP – Fisheries Management and Law Advisory Programme, med implementering av blant annet UNCLOS (Havrettstraktaten)
  • FishCode, implementering av Adferdskodeksen for ansvarlig fiskeri med handlingsplaner
  • Implementering av den Internasjonale avtalen på havnestatskontroll (regionale workshops)

Gjennom DOALOS og FAO støtter Norge utviklingslands implementering av FN-avtalen på fiske (UN Fish Stock Agreement, 1995).

Ny eller oppdatert fiskerilovgivning og rammeverk (delvis også med forskrifter), der også Biodiversitetskonvensjonen er tatt inn, har mottatt stat-til-stat-støtte fra Norge:

  • Namibia
  • Sør-Afrika
  • Vietnam
  • Mauritius
  • Malaysia (kun på fiskeoppdrett)

I dette arbeidet har det norske Fiskeridirektoratets jurister, ofte i samarbeid med FAOs Legal Office, bistått landenes egne departementer.

Bilateralt har Norge også bidratt til utvikling av småskalafiske gjennom samarbeid med Sør-Afrika og Namibia, samt støtte til det internasjonale fondet for landbruksutvikling (IFAD) sitt program i Mosambik. På denne måten har Norge bidratt til utvikling av deltakelsesforvaltning (co-management), der lokale fiskere og fiskerisamfunn får noe ansvar for både å påvirke regelverket, og å følge opp regelverket lokalt.

Publisert 26.10.2011
Sist oppdatert 16.02.2015