Hva er bistand?

I Norge brukes begrepet «bistand» hovedsakelig om offentlige ressurser som skal støtte og bygge opp under sosial og økonomisk utvikling i fattige land. Det er svært mye som kan tolkes inn under dette formålet, og blant bistandsgivere er det ofte ulike meninger om hva som gir utvikling, når og hvordan. Derfor har OECD’s  utviklingskomité, «Development Assistance Committee» (DAC) – et forum for giverland, hvor også Norge er medlem - satt en internasjonal standard for hva som kan regnes som bistand eller «Official Development Assistance» (ODA), som er den internasjonale betegnelsen for bistand.

Ifølge DAC-definisjonen er bistand støtte i form av penger, materiell, aktiviteter eller tjenester (ekspertise/kompetanse) som har som hovedmål å bidra til økonomisk og sosial utvikling (å øke velferden) i et eller flere utviklingsland (lav- eller mellominntektsland). Listen over land som kan motta ODA oppdateres hvert tredje år, og land som har vært høyinntektsland sammenhengende i tre år går ut av listen.

Så lenge bistanden er i tråd med formålet (økonomisk og sosial utvikling) og innenfor de geografiske rammene (utviklingsland), er det opp til giverlandet å bestemme tematikk, kanal, tiltak og budsjettvolum. Siden opprettelsen av OECDs utviklingskomité i 1960 har derfor svært mange og svært ulike innsatsområder, sektorer, prosjekter og initiativ blitt del av internasjonal bistand. Ulike satsingsområder og skiftende tematisk fokus kan være utslag av nye kriser eller utviklingstrekk i fattige land, eller nye idéer og kunnskap, eller politikk, i giverlandene. I dag rommer for eksempel ODA alt fra vann- og sanitærinnsats, til innsatser for reduksjon av klimautslipp, til garantiordninger for private investeringer i fattige land, demokrati- og institusjonsstøtte samt beskyttelse av sårbare grupper og minoriteter. Enkelte områder, som for eksempel militære innsatser kan ikke rapporteres som bistand, selv om dette har som formål å bevare fred og stabilitet i utviklingsland.

FNs generalforsamling vedtok i 1970 en resolusjon som satte som mål at alle rike land - innen 1975 – skulle nå et bistandsvolum tilsvarende 0,7 prosent av landets brutto nasjonalinntekt (BNI). Mens Sverige, Nederland, Norge og Danmark nådde dette målet allerede i 1980, har gjennomsnittet i DAC aldri oversteget 0,4 prosent. Norge har lenge hatt et mål på tvers av ulike regjeringer om å gi én prosent av BNI til bistand.

Et viktig prinsipielt skille innenfor ODA går mellom den langsiktige utviklingsbistanden og humanitær nødhjelp. Førstnevnte bistandsform skal sikre langsiktig økonomisk vekst og fattigdomsreduksjon og her har giverland egne politiske og/eller faglig begrunnede prioriteringer som ideelt sett bør harmonere med samarbeidslandets (mottakerlandet) politiske prioriteringer. Den humanitære bistanden er derimot kortsiktig og behovsstyrt og skal ideelt sett implementeres upartisk og uavhengig av nasjonale myndigheters prioriteringer.