Kronikk: Hvordan virker bistanden?

Av Håvard Mokleiv Nygård, kunnskapsdirektør i Norad.

Norge har ressurser og evner til å bidra til bærekraftig utvikling. Vårt bidrag trengs mer enn noen sinne i en verden preget av konflikt, pandemi og klimaendringer, og det er i vår egeninteresse. For å ha en god debatt om hvordan vi skal bruke bistanden, må vi basere oss på kunnskap om hvordan bistand virker.

Nordmenn støtter bredt opp rundt norsk bistand, men langt færre tror bistanden virker enn det er som støtter den. Dette er kanskje ikke så rart. I den grad pressen dekker utviklingsland er det nesten utelukkende for å rapportere om krig eller hungersnød. Unntak finnes, men i det store og hele har den lille dekningen som skjer av bistanden en slagside mot sensasjonalisering av mislykkede prosjekter.

Vi lurer oss selv hvis vi tror bistanden skal redde verden. Folk må redde seg selv, men vi kan bidra og vi kan gjøre det effektivt.

Moderne utviklingsforskning peker, i grovt, på fem måter bistand kan ha en særlig positiv effekt på bærekraftig utvikling. Bistanden kan jobbe med fattigdomsreduksjon direkte, med bygging av institusjoner, med styrking av humankapital, bistanden kan være katalytisk og sist, men ikke minst, kan bistanden bidra til å løse globale problemer som vi ellers har få virkemidler til. 

Bistand hjelper folk ut av fattigdom.

Myten, eller standardhistorien, til norsk bistand var lenge floskelen: ‘gi en mann en fisk så har han noe å spise den dagen, men lær ham å fiske så kan han brødfø seg resten av livet’. Den myten er så paternalistisk at  den må avlives her og nå.

Folk er ikke fattige fordi de ikke kan fiske. Forskningen til de to nobelprisvinnerne Abhijit Banerjee og Esther Duflo tyder på at mange av verdens fattige er fattige ganske enkelt fordi de ble født fattige. De ble født uten muligheter til å ta egne valg, uten frihet som Amartya Sen, en annen nobelprisvinner, sa.

Bistand kan kortslutte slike fattigdomsfeller ved å finansiere sosiale sikkerhetsnett eller andre direkteoverføringer av kapital. Slike tiltak er effektive, bærekraftige og fører til varig endring i folks liv. Det vet vi fordi vi har forsøkt det med gode resultater.

Bistanden bidrar til å bygge opp gode institusjoner og til å støtte sivilt samfunn.

Hvis vi skal forstå hvorfor noen land er rike mens andre land er fattige holder det ikke å vise til disse fattigdomsfellene. Politiske institusjoner er helt grunnleggende for et lands langsiktige utvikling, gode institusjoner gjør alt bedre, dårlige institusjoner kan ta knekken på verdens beste utgangspunkt.

I siste instans er demokrati nøkkelen. Regimer som er ansvarlige overfor egen befolkning, og hvis muligheter til makt(mis)bruk er begrenset både av uavhengige domstoler og et organisert og livskraftig sivilt samfunn leverer på sikt velstand og stabilitet bedre og sikrere enn alle andre alternativ.

Bistand kan ikke, og bør ikke, tre demokrati ned over hodene på folk. Men der ønsket og viljen er på plass kan norsk ekspertise og erfaringer brukes for å bedre statsforvaltningen og på den måten sette land i stand  til å utvikle seg raskere enn det vi selv har klart i Norge. Norsk bistand til kapasitetsutviklingen av skattesystemet i Tanzania ga 100 ganger investeringen igjen i form av økte skatteinntekter for landet.

Bistand bidrar til å bedre humankapitalen til et land.

Investeringer i utdanning og i helse kan på sikt løfte folk ut av fattigdom. Utdanning av jenter bidrar både til at de selv får et bedre liv og, i neste omgang, gir de så sine egne barn (enda) bedre liv og mer utdanning. Norge har lenge fokusert på utdanning og mellom 2013 og 2016 sørget norsk bistand for at 3.1 millioner barn fikk gå på skole.

Bistand kan være katalytisk.

Bistanden kan utløse større private investeringer og privat engasjement i lavinntektsland som ellers ikke ville være attraktive for utenlandske investorer. Her kan bistanden støtte opp under allerede god politikk og gode tiltak i landene. Nordfunds energiinvesteringer har nettopp bidratt til å mobilisere annen kapital og har med dette bidratt til å redusere årlige CO2- utslipp med åtte millioner tonn.  

Sist, men ikke minst, kan bistand hjelpe oss å løse globale problemer.

Å bekjempe klimaendringer eller forebygge pandemier er goder vi alle nyter godt av. Bistand bidrar til å løse problemer som ingen har en egeninteresse i å løse selv. De siste årene har norsk klimabistand spilt en stadig viktigere rolle. Gjennom regnskogsatsingen har Norge bidratt til reduserte klimagassutslipp fra skog tilsvarende over 100 ganger Norges årlige utslipp.

Alt dette, på forskjellige måter og i forskjellig omfang, nytter. De siste 30 årene har 27 land, som alle har mottatt bistand, gått fra å være lavinntektsland til å bli mellominntektsland. Dette er land som India, Indonesia, Tanzania og Maldivene, for å ta noen. Alle disse landene har store utfordringer, men alle har sett økonomisk vekst som har løftet masse mennesker ut av ekstrem fattigdom.

Bistand har bidratt til dette. Det kan vi si siden omfattende forskning viser at bistand fører til økonomisk vekst. Bistand tilsvarende ti prosent av bruttonasjonalprodukt har, over tid, bidratt til rundt en prosentenhet høyere vekst enn landene ville hatt uten bistand. Denne effekten er stor. Hvis et lands økonomi vokser med tre prosent  i året istedenfor to prosent vil BNP fordobles på 23 istedenfor 35 år.

Vi må hele tiden være kunnskapsorienterte. Bistand kan virke skadelig. Det kan legitimere og støtte opp under korrupte og udemokratiske regimer. Bistand kan bli en sovepute hvis land og grupper opplever at det ganske enkelt er en uendelig og utømmelig pengestrøm. Bistanden må være lokalt forankret og dypt informert av situasjonen på bakken. Vi må hele tiden jobbe med å forske på og evaluere hva og hvordan bistanden virker. Hvis vi gjør det og gjør de rette prioriteringene er bistand et viktig og effektivt virkemiddel for bærekraftig utvikling.

Artikkelen er også publisert som kronikk i Nettavisen 10.02.2022.