Evaluation of Norway’s Multilateral Partnerships Portfolio The World Bank and UN Inter-Agency Trust Funds
Se og last ned
Om publikasjonen
Utgitt: | September 2019 |
Type: | Evalueringsrapporter, Evalueringer |
Utført av: | The Evaluation Department in Norad |
Bestilt av: | The Evaluation Department in Norad |
Tema: | Bank- og finansnæring, Offentlig forvaltning |
Antall sider: | 51 |
Serienummer: | 1/2019 |
ISBN: | 978-82-8369-015-6 |
NB! Publikasjonen er KUN tilgjengelig elektronisk og kan ikke bestilles på papir
Se opptak fra lanseringen av rapporten nederst på siden.
Mer enn halvparten av norske bistandsmidler kanaliseres i dag via multilaterale samarbeidspartnere, hvor Verdensbanken og FN-systemet er Norges viktigste partnere.
Denne evalueringen forsøker å belyse det sentrale spørsmålet om hvor godt multilaterale partnerskap bidrar til systematisk oppnåelse av norske prioriteringer.
Evalueringen ser nærmere på Norges motivasjon for å delta i multilaterale partnerskap, om partnerskapene leverer etter våre forventninger, hva de reelle kostnadene er og hvem som står til ansvar for fond og resultater.
I rapporten presenteres funn, konklusjoner og anbefalinger basert på undersøkelse av fond i Verdensbanken og FN.
Evalueringen er utført av evalueringsavdelingen i Norad.
Funn i rapporten
Evalueringen fant at fondene i Norges portefølje representerer et sterkt multilateralt verktøy for å øke bistanden til tematiske og geografiske områder av interesse for Norge, samtidig som det styrker den individuelle og kollektive kapasiteten for Verdensbanken og FNs organisasjoner i å levere på sitt mandat.
Norge er en fleksibel og forutsigbar bidragsyter og får gjennom organisasjonene tilgang til fagpersonell og kontrollrutiner.
Fondsbaserte mekanismer har primært katalysert utviklingsbistand fra Norges likesinnede givere. Mobilisering av privat finansiering, særlig fra privat sektor, er ennå ikke realisert.
Dagens portefølje er et resultat av fokus på jevn etablering av nye initiativer for å imøtekomme skiftende nasjonale prioriteringer og mangel på strategier for å avslutte engasjementer når det trengs. I noen tilfeller finnes det flere avtaler for å støtte et enkelt initiativ.
Å levere bistand gjennom fondsbaserte mekanismer er tidkrevende. Praksisen med å belaste dekningsbidrag til mottagerens faste kostnader («overheads») på flere punkter i verdikjeden for bistand gir mindre transparens og effektivitet, og fører til at en mindre andel av hjelpen når de endelige mottakerne.
Se opptak fra lanseringsseminar for rapporten 20. september 2019: