Målene gjelder alle, og alle må bidra
Bærekraftsmålene er en felles global plan for hvordan vi skal prioritere innsatsen fram mot 2030 for å bekjempe fattigdom, redusere ulikhet og bremse klimaendringene.
For å lykkes med bærekraftsmålene er det helt nødvendig Myndigheter, næringslivet, sivilsamfunnet, akademia og andre aktører må spille på lag for å oppnå bærekraftig utvikling.
å samarbeide over landegrenser og på tvers av ulike sektorer i samfunnet.
Hver og en kan vi også bidra med store eller små endringer og tiltak i livene våre.
– Utfordringer som klimaendringene, migrasjon og globale pandemier viser med all tydelighet at hvert enkelt land ikke kan løse problemene sine alene. Internasjonalt samarbeid er viktigere enn noen sinne, sier Norads direktør Bård Vegar Solhjell.
Det er også viktig å understreke at bærekraftsmålene ikke bare gjelder utviklingsland. Alle land i verden har forpliktet seg til å jobbe for å oppnå bærekraftsmålene, både nasjonalt og internasjonalt, påpeker Norad-direktøren.
– Vi når ikke målene hvis vi ikke får det til for alle. Ingen skal utelates. Vi er ikke sterkere enn det svakeste leddet.
Hvordan få penger nok til å nå målene?
Verdens land er nødt til jobbe godt sammen for å lykkes med bærekraftsmålene. Her ligger også en av de store problemstillingene: Hvem skal betale? Og hvordan skal det skje?
Prislappen på å lykkes med bærekraftsmålene er et tall av en størrelse de færreste av oss klarer å forholde oss til. Å oppnå bærekraftsmålene er beregnet til å koste 1400 milliarder dollar hvert år frem mot 2030.
– Bistand alene kan ikke finansiere disse målene. Men bistand kan være en katalysator som bidrar til at ressurser mobiliseres gjennom andre prosesser, sier Solhjell.
Overføring av kunnskap og teknologi
Bistandsarbeidet har endret seg mye de siste tiårene. For eksempel har betydningen av pengeoverføringer blitt mindre viktig. Bistanden bidrar nå mer med tiltak som kan gi nytte over lenger tid.
– Norge har flere bistandsprosjekter der det i hovedsak er kunnskap og teknologi som blir overført, forklarer Norads direktør.
Overføringer av kunnskap skjer gjennom samarbeid mellom norske institusjoner og lignende institusjoner i utviklingsland.
Den norske skatteetaten samarbeider for eksempel med skatteinstitusjoner i andre land for å bygge opp gode skattesystemer. Det fører til økte skatteinntekter, som kan brukes på blant annet utdanning og helsevesen.
Her er noen eksempler på norske bistandsprogrammer med utgangspunkt i kunnskaps- og teknologioverføring:
- Skatt for utvikling
- Olje for utvikling
- Fisk for utvikling
- Energibistand
- Likestilling for utvikling
Felles for disse programmene er at de fokuserer på fagområder der Norge har mye erfaring. Det jobbes mye med institusjonelle rammeverk som lover, regler og systemer, alltid i tett samarbeid med lokale organisasjoner, institusjoner og bedrifter.
– Vi bidrar til utvikling av kompetanse som blir igjen i landet, sier Solhjell.
Skatt og kamp mot korrupsjon
Gode skattesystemer er helt nødvendig for at utviklingsland i større grad skal klare å mobilisere egne ressurser til å finansiere utvikling og velferd, understreker Solhjell.
– Men det hjelper ikke med gode skattesystemer hvis de som sitter med makten ser sitt snitt til å utnytte systemet og putter penger i egen lomme.
Korrupsjon er på mange måte en global "kreftsvulst". Derfor tok Norge i 2005 initiativ til et globalt nettverk av korrupsjonsjegere. De støtter hverandre i det risikofylte arbeidet. De deler erfaringer fra etterforskning, avsløring og påtale av korrupsjonssaker. Og de diskuterer hvordan man skal forebygge korrupsjon, ulovlig kapitalflukt, hvitvasking og hemmelighold.
– Å skape solide, åpne og transparente systemer tar tid. Innbyggere i hvert land må kunne holde sine myndigheter ansvarlige. I tillegg til korrupsjonsjegerne, spiller både pressen og sivilsamfunnsorganisasjoner en helt avgjørende rolle som pådrivere og vaktbikkjer, sier Solhjell.
Næringsliv og jobbskaping
Utenlandske investeringer fra privat sektor er flere ganger større enn verdens samlede bistand til lavinntektsland. Slike investeringer er helt avgjørende for å skape økonomisk vekst, arbeidsplasser og redusert fattigdom. Men i krisetider går slike investeringer ofte ned.
– Skal vi ha en sjanse til å nå bærekraftsmålene – det være seg helsemålet, kampen mot sult og ekstrem fattigdom eller bærekraftige byer – må privat sektor investere mer i de fattigste landene, sier Solhjell.
Nye partnerskap mellom myndigheter, privat sektor og bistandsaktører har de seneste årene kommet stadig høyere på agendaen.
– Det sies at det ligger forretningsmuligheter i hvert bærekraftsmål. Vi søker vinn-vinn situasjoner der private aktører tjener penger samtidig som de bidrar til bærekraftig utvikling, poengterer Solhjell.
Mange næringslivsaktører har de siste årene engasjert seg i arbeidet for bærekraftig utvikling på en helt annet måte enn tidligere. Det fins mange gode eksempler her:
Noen bidrar med å skape nye løsninger for å fremme fornybar energi, andre bidrar til en bærekraftig utvikling av landbruket, mens andre igjen bidrar med nye digitale løsninger på mange viktige felt.
Opprettholde bistandsnivået
Bærekraftsmålene handler altså ikke bare om bistand. Likefullt understreker mål 17 viktigheten av at rike land fortsatt lever opp til sine bistandsforpliktelser.
0,7 prosent av bruttonasjonalinntekt til bistandsformål er fortsatt et internasjonalt mål for OECD-landene. Og minst 0,15-0,20 prosent skal gå til de minst utviklede landene.
– Hele verdenssamfunnet må stille sterkere opp hvis vi skal lykkes med å utrydde ekstrem fattigdom. Samtidig har de fattige landene et eget ansvar for å mobilisere kapital og eie sin egen utvikling. Det betyr blant annet å sørge for god skatteinnkreving, godt styresett og rettssikkerhet som gjør det trygt å investere, sier Bård Vegar Solhjell.
