Måla gjeld alle, og alle må bidra

Berekraftsmåla er ein felles global plan for korleis vi skal prioritere innsatsen fram mot 2030 for å kjempe mot fattigdom, redusere forskjell og bremse klimaendringane. 

For å lykkast med berekraftsmåla er det heilt nødvendig å samarbeide over landegrenser og på tvers av ulike sektorar i samfunnet. Styresmakter, næringslivet, sivilsamfunnet, akademia og andre aktørar må spele på lag for å oppnå berekraftig utvikling.

Kvar og ein kan vi òg bidra med store eller små endringar og tiltak i liva våre. 

– Utfordringar som klimaendringane, migrasjon og globale pandemiar viser heilt tydeleg at kvart enkelt land ikkje kan løyse problema sine åleine. Internasjonalt samarbeid er viktigare enn nokosinne, seier direktør for Norad, Bård Vegar Solhjell. 

Det er òg viktig å understreke at berekraftsmåla ikkje berre gjeld utviklingsland. Alle land i verda har forplikta seg til å jobbe for å oppnå berekraftsmåla, både nasjonalt og internasjonalt, påpeikar Norad-direktøren. 

– Vi når ikkje måla dersom vi ikkje får det til for alle. Ingen skal utelatast. Vi er ikkje sterkare enn det svakaste leddet. 

Korleis få pengar nok til å nå måla?

Landa i verda er nøydde til jobbe godt saman for å lykkast med berekraftsmåla. Her ligg òg ei av dei store problemstillingane: Kven skal betale? Og korleis skal det skje?

Prislappen på å lykkast med berekraftsmåla er eit tal av ein storleik dei færraste av oss klarar å forhalde oss til. Å oppnå berekraftsmåla er berekna til å koste 1400 milliardar dollar kvart år fram mot 2030.

– Bistand åleine kan ikkje finansiere desse måla. Men bistand kan vere ein katalysator som bidreg til at ressursar blir mobiliserte gjennom andre prosessar, seier Solhjell.

Overføring av kunnskap og teknologi

Bistandsarbeidet har endre seg mykje dei siste tiåra.  Til dømes speler pengeoverføringar ei mindre viktig rolle. Bistanden bidreg no meir med tiltak som kan gje nytte over lengre tid.

– Noreg har fleire bistandsprosjekt der det i hovudsak er kunnskap og teknologi som blir overført, forklarer direktøren for Norad. 

Overføringar av kunnskap skjer gjennom samarbeid mellom norske institusjonar og liknande institusjonar i utviklingsland.

Den norske skatteetaten samarbeider til dømes med skatteinstitusjonar i andre land for å byggje opp gode skattesystem. Det fører til auka skatteinntekter, som kan brukast på mellom anna utdanning og helsevesen.

Her er nokre døme på norske bistandsprogram med utgangspunkt i kunnskaps- og teknologioverføring:

• skatt for utvikling
• olje for utvikling
• fisk for utvikling
• energibistand
• likestilling for utvikling

Felles for desse programma er at dei fokuserer på fagområde der Noreg har mykje erfaring. Det blir jobba mykje med institusjonelle rammeverk som lover, reglar og system, alltid i tett samarbeid med lokale organisasjonar, institusjonar og bedrifter. 

– Vi bidreg til utvikling av kompetanse som blir igjen i landet, seier Solhjell.

Skatt og kamp mot korrupsjon

Gode skattesystem er heilt nødvendige for at utviklingsland i større grad skal klare å mobilisere eigne ressursar til å finansiere utvikling og velferd, understrekar Solhjell. 

– Men det hjelper ikkje med gode skattesystem dersom dei som sit med makta, ser sitt snitt til å utnytte systemet og puttar pengar i eiga lomme. 

Korrupsjon er på mange måte ein global "kreftsvulst". Derfor tok Noreg i 2005 initiativ til eit globalt nettverk av korrupsjonsjegerar. Dei stør kvarandre i det risikofylte arbeidet. Dei deler erfaringar frå etterforsking, avsløring og påtale av korrupsjonssaker. Og dei diskuterer korleis ein skal førebyggje korrupsjon, ulovleg kapitalflukt, kvitvasking og hemmeleghald. 

– Å skape solide, opne og transparente system tek tid. Innbyggjarar i kvart land må kunne halde styresmaktene sine ansvarlege. I tillegg til korrupsjonsjegerane, spelar både pressa og sivilsamfunnsorganisasjonar ei heilt avgjerande rolle som pådrivarar og vaktbikkjer, seier Solhjell.  

Næringsliv og jobbskaping 

Utanlandske investeringar frå privat sektor er fleire gonger større enn den samla bistanden verda yter til låginntektsland. Slike investeringar er heilt avgjerande for å skape økonomisk vekst, arbeidsplassar og redusert fattigdom. Men i krisetider går slike investeringar ofte ned. 

– Skal vi ha ein sjanse til å nå berekraftsmåla – det vere seg helsemålet, kampen mot svolt og ekstrem fattigdom eller berekraftige byar – må privat sektor investere meir i dei fattigaste landa, seier Solhjell. 

Nye partnarskap mellom styresmakter, privat sektor og bistandsaktørar har dei seinaste åra kome stadig høgare på agendaen. 

– Det blir sagt at det ligg forretningsmoglegheiter i kvart berekraftsmål. Vi søker vinn-vinn situasjonar der private aktørar tener pengar samtidig som dei bidreg til berekraftig utvikling, poengterer Solhjell.

Mange næringslivsaktørar har dei siste åra engasjert seg i arbeidet for berekraftig utvikling på ein heilt annan måte enn tidlegare. Det finst mange gode døme her:

Nokre bidreg med å skape nye løysingar for å fremje fornybar energi, andre bidreg til ei berekraftig utvikling av landbruket, medan andre igjen bidreg med nye digitale løysingar på mange viktige felt.

Halde oppe bistandsnivået

Berekraftsmåla handlar altså ikkje berre om bistand. Likefullt understrekar mål 17 kor viktig det er at rike land framleis lever opp til bistandsforpliktingane sine.

0,7 prosent av bruttonasjonalinntekt til bistandsføremål er framleis eit internasjonalt mål for OECD-landa. Og minst 0,15–0,20 prosent skal gå til dei minst utvikla landa.

– Heile verdssamfunnet må stille sterkare opp dersom vi skal lykkast med å utrydde ekstrem fattigdom. Samtidig har dei fattige landa eit eige ansvar for å mobilisere kapital og eige si eiga utvikling. Det vil mellom anna seie å sørgje for god skatteinnkrevjing, godt styresett og rettstryggleik som gjer det trygt å investere, seier Bård Vegar Solhjell.