Kronikk: Spikeren i kisten for bærekraftsmålene?

Av Bård Vegar Solhjell, Direktør, Norad

Bærekraftsmålene er verdt å kjempe for. Skal de nås, må det en massiv mobilisering til.

Verdens statsledere ble enige om bærekraftsmålene i 2015. Målene var ambisiøse, men fullt mulig å nå. I dag er vår, Norads, vurdering at de er umulige å nå uten en massiv mobilisering. Finansieringsgapet er for stort.

Du har sett den? Rundingen i 17 farger, én for hvert mål, som finnes på brosjyrer, pins og offisielle dokumenter fra FN og en rekke regjeringer.

Bærekraftsmålene er verdens felles arbeidsplan mot 2030. 17 mål om å avskaffe fattigdom, redusere ulikhet og bekjempe miljøproblemer, sammen. De var en nyvinning da de kom i 2015, og skapte stor entusiasme både i Norge og internasjonalt.

Det var særlig tre ting ved bærekraftsmålene som var annerledes enn tidligere mål og avtaler, og det signaliserte en endring i hvordan vi ser verden – og arbeider sammen.

1. Gjelder alle land

For det første: Der tusenårsmålene, som FN ble enig om fra år 2000-2015, bare gjaldt utviklingsland, gjelder bærekraftsmålene alle land.

Tusenårsmålene var viktige og bidro til utvikling. Men de var også uttrykk for et ganske gammeldags tankesett om at bare utviklingslandene trenger å utvikle seg. Og at rike land i nord tar ansvar for å hjelpe dem. Bærekraftsmålene gjelder alle land, alle må rapportere på dem.

Som tidligere statsminister Erna Solberg uttrykte det så presist: «Vi er alle utviklingsland i møte med bærekraftsmålene, og alle land har områder som må forbedres.»

2. Brede former for menneskelig utvikling

For det andre: Bærekraftsmålene gjelder ikke bare sosial og økonomisk fremgang, men også klima og natur, demokrati og menneskerettigheter, fred og samarbeid. Målene gikk altså fra å utrydde økonomisk fattigdom til også å inkludere de bredere formene for menneskelig utvikling. Slik kan man si at de fulgte opp arven fra Brundtland-kommisjonen fra 80-tallet og presenterte et mer helhetlig syn på utvikling.

3. Som en klassisk dugnad der alle må bidra

For det tredje: Tradisjonelle, internasjonale avtaler regulerer forholdet mellom stater. Bærekraftsmålene gjelder oss alle. Stat og kommune, skoler og barnehager, private bedrifter, organisasjoner og akademia, ja, også du som leser dette innlegget. De er dermed mer som en klassisk dugnad, der alle må bidra, enn en juridisk bindende avtale mellom stater.

Men i dag, åtte år etter at bærekraftsmålene ble vedtatt, er virkeligheten brutal mot de håpefulle målene.

Den største matkrisen i moderne historie

Allerede før 2020 hadde veksten bremset opp internasjonalt. Så kom covid-19. Vi har opplevd en pandemi som satte utviklingen langt tilbake.

Russland har invadert Ukraina og med det bremset utviklingen ytterligere og lagt enda en stor oppgave på internasjonal utviklingsfinansiering.

Klimaendringene fører allerede til store konsekvenser for folk og jordbruk i form av lavere produktivitet og vekst – særlig i de fattigste landene.

Og hele 345 millioner mennesker trues av akutt matmangel, ifølge FNs matvareprogram (WFP). Det er en økning fra 200 millioner før pandemien og er den største matkrisen i moderne historie.

Ny rapport

Tallenes tale er klar, også om resten av tiåret: I en rapport av fagdirektør Lars Loe har Norad sett nærmere på tallene. De blir lagt frem på Norad-konferansen tirsdag.

Heller enn en verden fri for ekstremfattigdom peker trendene nå mot nærmere 600 millioner ekstremfattige i 2030. Det er bare en svak nedgang fra nåværende nivå. Det er reell fare for at alvorlige fattigdomsutfordringer ikke bare vil vedvare til utpå 2030-tallet, men mye lenger.

Da målene ble vedtatt i 2015, ble det beregnet at fattigdomsmålet kunne nås med en økonomisk vekst i BNP pr. innbygger på 4 prosent pr. år. Det var ambisiøst, men ikke mer enn at det tilsvarte gjennomsnittlig vekst i utviklingsland fra 2000–2010. Nå viser beregninger at det er nødvendig med en vekst på nærmere 10 prosent pr. år. Det er, dessverre, fullstendig urealistisk.

I tillegg har langt flere land problemer med å finansiere egen utvikling. De siste ti årene har andelen fattige land med problemer med å betale ned på statsgjeld, eller høy risiko for å få det, økt fra 27 prosent til 56 prosent.

Med andre ord: Det går svært dårlig med bærekraftsmål nummer 1: å utrydde ekstrem fattigdom.

Hva så med klima?

Utslippene går som kjent ikke ned i det tempoet som trengs for å nå globale klimamål.

Utslipp av klimagasser er dessuten ekstremt skjevt fordelt. De er 33 ganger høyere i høyinntektsland pr. innbygger enn i lavinntektsland. De siste tiårene har utslippene av klimagasser særlig økt i mellominntektsland, ikke minst i Kina.

I utviklingsland og fremvoksende økonomier kreves en årlig vekst i grønne energiinvesteringer på over 25 prosent om man skal nå målet om et nullutslippssamfunn. De siste årene har den årlige veksten vært 3 prosent.

Med dette som bakteppe ser fremtiden unektelig dyster ut. Det er syv år til 2030, som er fristen for å nå bærekraftsmålene. Vi har sett nærmere på hvor mye penger som trengs for å nå målene.

Prislappen avhenger av hvor mange av de nesten 140 lav- og mellominntektslandene med 6,5 milliarder mennesker vi inkluderer. Vi kommer lett frem til et finansieringsbehov på 1000 milliarder dollar når vi fokuserer på de fattigste landgruppene. Det er her behovet er størst og finansieringsevnen minst.

Fremtiden ser unektelig dyster ut

En sentral del av løsningen ligger i å øke den internasjonale bistanden kraftig. Det internasjonale pengefondet (IMF) peker på at dersom FNs mål om bistand på 0,7 prosent av giverlandenes nasjonalinntekt ble realisert, ville det innebære noe over en dobling av samlet global bistand. Det tilsvarer en økning i størrelsesorden 230 milliarder dollar, som i stor grad vil gå dit den trengs mest.

Dette alene er ikke nok. Vi må i tillegg bruke bistandspenger så godt som mulig. Derfor arbeider vi i Norad mye med å sikre at politiske vedtak omsettes til en bruk av midler som gir best mulige resultater.

Mer og bedre bistand

Norsk bistand er god – ved å bruke kunnskap systematisk kan vi gjøre den enda bedre.

Mer og enda bedre bistand kan utløse vekst i det som må til for selvfinansierende fremgang – private investeringer. Bistand som gir sterkere og mer stabile stater, vil øke privat investeringsvilje.

Når bistand brukes til å avlaste risiko for private investorer, er målet å mobilisere mange ganger større private bidrag. Nye samarbeid mellom privat og offentlig sektor kan derfor være effektivt om de faktisk mobiliserer mer kapital.

Bærekraftsmålene er verdt å kjempe for. De representerer en arbeidsplan verden er enig om, og en vilje til forbedring og utvikling. Skal de nås, må det en massiv mobilisering til.

Kronikken er også publisert her i Aftenposten 29. januar 2023