Norad-rapport

På feil kurs med tom tank – Status og perspektiver på verdens fattigdom

Om publikasjonen

Tittel:På feil kurs med tom tank - Status og perspektiver på verdens fattigdom
Utgitt:Oktober 2024
Utført av:Norad
Bestilt av:Norad
Antall sider:55
ISBN:978-82-8369-210-5

NB! Publikasjonen er KUN tilgjengelig elektronisk og kan ikke bestilles på papir

Forsiden på fattigdomsrapporten

I det første Bærekraftsmålet skal ekstremfattigdom, som betyr å leve for under 2,15 USD eller 22 kroner, være utryddet i 2030. Nye anslag indikerer at antallet ekstremfattige i verden i 2023 var rundt 700 millioner. Det betyr at fattigdommen ennå ikke har kommet ned på nivået den var før pandemien i 2019. Pandemien og krig har gitt tilbakeslag gjennom verdensøkonomien og svekket økonomiene i fattige land kraftig. Allerede i en seksårsperiode før pandemien ble nedgangen i fattigdom bremset opp av dypere strukturelle trekk i fattigdomsbildet og samfunnsforhold i landene. Fra en årlig nedgang på 75 millioner ekstremfattige det første drøye tiåret av årtusenet, falt nedgangen til en tredjedel i en seksårsperiode før pandemien. Anslått nedgang på knapt 10 millioner fra 2022 til 2023 reflekterer vedvarende motvind.

Det eneste av verdens ti land med høyest andel ekstremfattige som ikke befinner seg i Afrika sør for Sahara er krigsherjede Yemen. Forutsetningene for at ny vekst skal trekke de gjenværende fattige i denne regionen med er ikke til stede. Det er fare for at store ungdomskull fortsetter å bli henvist til lavproduktivt arbeid i landbruk og tjenesteyting. Det trengs store løft ikke minst innen utdanning og infrastruktur for å løfte inntekter og skape nye jobbmuligheter. Dette vil bygge forutsetninger for varig framgang, men det skal mye til, og mye av framgangen vil ta lang tid. Raskere framgang krever også utbygging av inntektsoverføringer, som i likhet med i moderne velferdsstater også er sentrale i beskyttelse mot kriser.

De høyere vekstratene det drøye første tiåret av årtusenet resulterte i nedgang i fattigdommen også i Afrika sør for Sahara. Rapporten er ikke blind for det pulserende næringslivet, dyktige gründerne og de store mulighetene i denne regionen. Men her rettes oppmerksomheten mot de som ikke trekkes med. Høy økonomisk vekst har vært for konsentrert og handlingsrommet veksten har skapt for lite utnyttet til å bygge grunnlaget for at framgang blir mer inkluderende.

Tanken må fylles opp og kursen endres. Samtidig. Utfordringen er stor for alle utviklingsland. Men det er viktige forskjeller både på hvor mye egenfinansiering landene kan makte og på hvilke områder finansiering mangler. For mellominntektsland et stykke opp på inntektsskalaen er udekket offentlig finansieringsbehov som andel av økonomien mindre enn i de fattigste landene. I mange mellominntektsland er i tillegg mulighetene større for finansiering fra private kilder. I den fattigste landgruppen mangler i stor grad fundamentet for økonomisk utvikling innen offentlige kjerneområder som utdanning, helse, vannforsyning og veier. Mange av disse landene hadde anstrengte statsfinanser før pandemien. Stadig flere har siden fått eller er i høyrisikogruppen for betalingsvansker på statsgjeld («gjeldskrise»). I disse er det ikke realistiske utsikter til statlig egenfinansiering som monner. Det er også mindre privat investeringsvilje i risikable omgivelser med svakt næringsgrunnlag. Økt bistand og annen utviklingsfinansiering er derfor en forutsetning for raskere framgang i mange av de fattigste landene.

Fattigdomsmålet er langt utenfor rekkevidde i 2030. Selv framskrivinger som antyder rundt 550 millioner ekstremfattige i 2030 er trolig for optimistiske ved at de forutsetter raskere nedgang i fattigdommen framover enn de siste par årene. Trendframskrivinger er uansett bare en illustrasjon av alvoret. De tyngste realitetene ligger i de store manglene i grunnlaget for framgang, som bare kan løses med mer ressurser som brukes bedre. Uten at slike ressurser blir tilgjengelig, er det betydelig risiko for at fattigdommen forblir på høye nivåer i en rekke land i flere tiår etter 2030. Hvis forbruket til alle de 700 millioner ekstremfattige økes til fattigdomsgrensen, vil ekstrabeløpet utgjøre 0,1 prosent av verdens samlede inntekt. Slik sett er det egentlig et svært lite ambisiøst mål. Sett fra et globalt fordelingsperspektiv er det et paradoks hvis verden ikke klarer å mobilisere det som trengs.