Mellom politikk og statistikk: Globale fellesgoder i utviklingspolitikken

Denne rapporten er bestilt av prosjektet Bistand mot 2030, og står i sammheng med rapporten bistand og globale investeringer: neste steg for utviklingssamarbeidet?

Alle land og innbyggere er tjent med et stabilt klima og en pandemifri og fredelig verden. Men hvordan kan vi best sikre oss at slike globale fellesgoder opprettholdes og fremskaffes? Hvordan skal man fordele kostnadene, særlig når nytten av et globalt fellesgode varierer og evnen til å kunne bidra er forskjellig? Uten en verdensregjering har man heller ingen bestemt adressat å sende regningen til. Siden man uansett kan nyte godt av godene, kan det derfor bli fristende å være gratispassasjer. Men dersom tilstrekkelig mange ikke bidrar, kan det få store konsekvenser. For å løse disse utfordringene kreves det internasjonal samhandling og en global dugnad på finansieringssiden.

Med utgangspunkt i gjeldende policydokumenter i et knippe giverland (Norge, Sverige, Danmark, Finland, Luxemburg, Storbritannia og USA) gjennomgås hvordan globale fellesgoder nedfelles i utviklingspolitikken. Luxemburg, Norge og Danmark er de eneste landene som nevner globale fellesgoder i sine policy-dokumenter. Begrepet blir mer beskrevet enn konseptualisert eller problematisert, og det trekkes ikke opp noen generell politikk når det gjelder globale fellesgoder. Ingen tar utgangspunkt i «lærebokdefinisjonen.» Det blir mer eller mindre eksplisitt uttrykt at en større andel av bistand trolig vil gå til globale fellesgoder i fremtiden. Grensene mellom konvensjonelle» målsettinger i bistanden og globale fellesgoder blir i liten grad problematisert. Ingen av donorene fører statistikk over hvor mye bistand som faktisk går til globale fellesgoder. Dette skyldes hovedsakelig at det ikke finnes noen DAC-kode for dette, og estimatene blir usikre. Norge har forsøkt å gjøre et anslag, men det understrekes at metoden er høyst usikker.

I årene som kommer står vi overfor krevende utfordringer både nasjonalt og globalt. Effektiv politikk blir desto viktigere og norske myndigheter kan derfor være tjent med en mer strategisk tilnærming til finansieringen av globale fellesgoder. Det fordrer en konseptualisering av disse godene som kan danne grunnlag for både prinsipper for hvordan man ønsker å bidra finansielt og for en mer informert tilnærming til nye initiativer. En slik konseptualisering mangler altså DAC-landene, både hver for seg og som kollektiv.

Bedre kunnskap om hvordan dagens multilaterale organisasjoner og mekanismer fungerer, enkeltvis og som system på ulike felt, er en essensiell del av en strategisk og prinsipiell tilnærming til hvordan globale kollektive goder kan fremskaffes på effektive og rettferdige måter. Her kan Norge bidra gjennom å finansiere anvendt forskning av høy kvalitet.