Bistandskutt og toll gjør utviklings­bankene viktigere

Etter to bølger med borgerkrig rundt 2000-tallet og i 2011, har landet unngått nye runder med konflikt. En hovedgrunn er at folk flest i Elfenbenskysten de siste årene har fått det vesentlig bedre. Landet har hatt stabil og høy økonomisk vekst. I nå ti år, med unntak av koronaåret 2020, har økonomien vokst med seks-syv prosent i året. Det merkes. Andelen av befolkningen som lever i ekstrem fattigdom har falt fra 33 til nå under ti prosent.

Elfenbenskysten har fått betydelig bistand som bidrar til utviklingen. Men når landets økonomi har vokst, har bistanden blitt mindre og handel viktigere. Elfenbenskysten er en stor eksportør av kakao. De nøt godt av frihandelsavtalen med US. Nå må de betale 21 prosent toll, satsen som gjelder i skrivende stund.

Abidjan huser også den Afrikanske utviklingsbanken, eller Afrikabanken – Afrikas egen bank. Afrikabanken er del av det internasjonale systemet av multilaterale utviklingsbanker. Viktigst, og mest kjent, av disse er Verdensbanken. I tillegg finnes det et nett av regionale utviklingsbanker i Asia, Europa, Amerika og, altså, Afrika.

Grunnen er ganske enkelt at utviklingsbankene er, ja, banker. De lener seg på kapital og garantier de har fått fra eierne, som Norge. Flere av disse har derfor like god kredittrating som blant annet Norge, AAA rating.

Den bruker utviklingsbankene til å låne penger fra det private markedet til meget lave renter. Lavere renter enn hva utviklingsland kan drømme om å få. Så låner bankene pengene videre til utviklingsland, til nesten like lav rente som de selv fikk og med lang nedbetalingstid.

De fattigste landene får de billigste lånene, ofte én prosent rente og opptil 60 års nedbetalingstid. Elfenbenskysten er blitt så rik at landet nå må låne på mer forretningsmessige, men likevel gunstige, vilkår. Det betyr mye for det økonomiske handlingsrommet å låne til fire prosent rente i Afrikabanken istedenfor syv prosent i obligasjonsmarkedet.

De senere årene har andelen dyre markedsbaserte lån vokst i mange afrikanske land som nå er i gjeldsproblemer. Økt utlånskapasitet i utviklingsbankene er viktig for å motvirke finansielle problemer, og sikre at land kan gjøre investering som bidrar til fortsatt økonomisk vekst.

Bankene låner ikke bare ut penger. De inngår dype partnerskap med utviklingsland for å utvikle programmer som gjør at lånene omsettes i investeringer i infrastruktur, utdannelse, helse og som sikrer økonomisk vekst og fattigdomsreduksjon. De gir også landene tilgang til høykompetent spisskompetanse som styrker kapasitet og ekspertisen til landene selv.

Modellen er ettertraktet. Utviklingslandene ønsker selv, sterkt, å jobbe med nettopp utviklingsbankene. Land som har vært låntagere kommer ofte tilbake som donorer når de er blitt så rike at de ikke lenger trenger utviklingsbankene. De har sett at den virker, og vil at andre land får samme mulighet.

I år er det forhandlinger om påfylling av Afrikabankens utviklingsfond. Alle er bekymret for at USA ikke vil bidra. Men vi ser at systemet vil fungere også uten USA. Mens USA var 30 prosent av verdens bistand, eier de knapt seks prosent av Afrikabanken.

Konsekvensene blir derfor mindre, og Afrikabanken vil fortsette å investere i energi, industrialisering og infrastruktur, utdannelse og helse, matsikkerhet og regional integrering. Afrikabankens utviklingsfond virker. Det gir gode resultater på nettopp de områdene som er viktigst for at land skal bli uavhengig bistand. Det vil fortsette å virke.

Mer enn på lenge ser vi nå nytten av at norsk bistand bidrar til vekst og velstand, og nye markeder. I fjor økte vi kraftig bidraget vårt til Verdensbanken. I år bør det væres Afrikas egen bank sin tur.