Norad analyserer: VM, bistand og utvikling

Hele Norge og store deler av verden er for tiden oppslukt av VM. I tillegg til idrettshistorie og øyeblikkene med individuell og kollektiv briljans handler VM om storpolitikk, nasjonal prestisje, enorme pengestrømmer, kommersielle interesser og utvikling.

Bare tenk på Norges gruppe som består av én tidligere kolonimakt (Frankrike), et vest-Afrikansk land som var kolonisert for nærmere 300 år (Senegal) og et land som i tiår har vært forbundet med konflikt og amerikanske militære intervensjoner (Irak).  

Vi har forsøkt å nøste litt i statistikken og se på forholdet mellom fotball, utvikling, migrasjon, demokrati og bistand. Hva skjer for eksempel når vi kopler FIFA-rankingen og andre rankinger som omhandler utvikling og samfunnsendring. 

Et lite varsko først: idéen om et fotball-landslag stammer jo fra en tid da verden og populasjoner fortsatt var ryddig inndelt i territorier. Men som vi nå skal se: Når det kommer til talent, og spesielt på fotballbanen, så speiler landslagene globaliseringens mobilitet. Sammenhengen mellom et avgrenset stykke geografi og det som skjer på banen, er derfor langt mer sammensatt enn nasjonsflaggene gir inntrykk av. 

Først har vi sett på mobiliteten av talent mellom land: 

Figur 1 viser de ti landslagene med flest spillere født i andre land. Dette er altså landslag som «henter tilbake» etterkommere av familier som en gang har flyttet fra landet og bosatte seg andre steder (i all hovedsak i europeiske land). Dette viser hvordan kolonisering og konflikt får senvirkninger i form av spillerutveksling på ulike landslag. Det mest slående er selvsagt Curacao, der 24 av 26 spillere i VM-troppen er født i Nederland.   

Figur 1. Hvilke landslag har flest spillere født i andre land?

De ti landslagene i VM 2026 med flest spillere født i et annet land:

Figur 2: vi snur på bildet og viser hvilke ti land som «eksporterer» flest spillere til andre landslag. Her ser vi hvordan tidligere koloniale relasjoner har satt sitt preg på denne form for spillerutveksling (f.eks. Frankrike, Belgia, Nederland og Storbritannia), men også nyere former for mobilitet og migrasjon bl.a. ved andre former for innvandring og fordrivelse pga. konflikt (f.eks. Tyskland og Sverige).   

Figur 2. Hvilke land bidrar med flest spillere til andre landslag?

De ti landene som flest spillere i VM 2026 er født i, blant spillere som representerer et annet landslag:

Hva med VM-lag som mottar norsk bistand? 

Vi var også litt nysgjerrige på hvilke land i VM som mottar norsk bistand. I denne figuren ser vi på tre ting samtidig: hvor mye bistand de mottar fra Norge, hvordan de ligger an på indeksen for menneskelig utvikling og FIFA-ranking:

Figur 3. Norsk bistand, utvikling og fotballprestasjoner

De 20 største mottakerlandene av norsk bistand (2025), HDI (2023) og FIFA-ranking (2024):

Det mest slående med denne figuren er at noen av de største mottakerne av norsk bistand ligger ganske bra an på både FIFA-rankingen og indeksen for menneskelig utvikling. I tillegg er Moldova, Indonesia og Libanon eksempler på land som har nokså god utvikling, men som ikke når opp til topp 100 på FIFA-rankingen. Bortsett fra DR Kongo (som vi så over utnytter mobiliteten blant toppspillere med kongolesisk pass) er det få av Norges bistandsmottakere som gjør det godt – verken på menneskelig utvikling eller FIFA-rankingen.

Den noe bipolare tendensen i figuren viser bare hvordan norsk bistand spres på grunn av ulike formål og hendelser i verden: Malawi, Etiopia og Sør-Sudan er blant verdens fattigste land, Brasil og Indonesia er svært viktige skogland der vi forsøker å bidra til å løse klimaendringene, mens Ukraina og Moldova illustrerer hvordan Russlands angrepskrig og sikkerhetspolitikk har slått kraftig inn i bistanden.       

En siste figur viser en viss sammenheng er dersom vi inkluderer demokratiscore. Selv om det også er en god spredning i landene er det en viss tendens til at mer land som scorer høyere på demokratiindekser også ligger bedre an på FIFA-rankingen. En mulig bakenforliggende variabel her er selvsagt inntekts- og velstandsnivå som viser seg i fargekodingen (gul for høyinntekstland): 

Figur 4. FIFA-ranking og demokratinivå

FIFA-ranking (2024), demokratinivå (2024), inntektsnivå (siste tilgjengelige):

VM illustrerer med andre ord flere sider og nyanser knyttet til utvikling:  

• For eksempel er fotballen – på sitt beste – en transparent fellesarena der verdens ulikhet, nepotisme og diskriminering ikke biter like mye fra seg som ellers i verden. Uansett hvor mye diktatorens eller milliardærens sønn hadde truet eller betalt er det vanskelig å komme seg inn i angrepsrekka til Frankrike.  
• Fotballen har vist at gjennom migrasjon og mobilitet mellom land kan barn av flyktninger eller undertrykte bli verdensstjerner. Enkelt sagt er det som regel to veier til «utvikling»: enten må landet du bor i bli rikt, eller så må enkeltmennesker flytte til et rikt land. Denne mobiliteten er ikke énveiskjøring, men sirkulær: I noen tilfeller vokser det altså frem utrolige historier fra tragedier som kolonisering og konflikt: land som Kapp Verde, Haiti, Senegal, Kongo og Algerie har dypt problematiske relasjoner til tidligere europeiske kolonimakter, men stadig flere av spillerne på disse landslagene kommer fra familier som på et tidspunkt migrerte og etablerte nye liv i kolonimaktene. På samme vis har vi sett barn av flyktningfamilier fra Bosnia, Serbia eller Kroatia blomstre i land som Sverige, Sveits og Tyskland, men likevel har valgt å representere landet foreldrene vokste opp i. En påfallende illustrasjon på samme fenomen, men under helt andre omstendigheter: Erling Braut Haaland ble født i Leeds og kunne valgt å spille for England fordi pappa Alf-Inge var proff i Leeds da Erling ble født.  
• I et lengre historisk perspektiv har altså noen av verdens aller beste fotballnasjoner, som Frankrike, Belgia, Nederland og England, nytt godt av å være «importør» av talent fra andre land og tidligere kolonier. Tilfanget av talenter fra hele verden og fotballens relativt meritokratiske natur har gjort at mangfoldet på noen av disse landslagene er langt større enn hva man ville forventet i det vanlige arbeidsmarkedet i de samme landene.  
• Selv om også klubbfotballen har antatt noen av de svært problematiske sidene av vår samtid, for eksempel konsolideringen av ulikhet mellom klubber som gjør at noen klubber “alltid” topper eller vinner nasjonale ligaer, eller at antallet “unike” kvartfinalister i Champions League blir stadig færre, hvordan kapital fra stater og milliardærer kan kjøpe titler, hvordan den økonomiske gevinsten ofte går til agenter, meglere og store selskaper og ikke den lokale klubben der «verdien» ble skapt, er også fotballen på individnivå en mulighetenes arena der trening, talent og aspirasjoner er helt avgjørende. Men ettersom vi stadig ser at barn av kjente fotballspillere også lykkes profesjonelt ser vi at det er et ikke ubetydelig innslag av sosial reproduksjon i fotballen også: talent er nødvendig, men ikke alltid tilstrekkelig – nettverk, tidlig eksponering, rollemodeller, kunnskap og «døråpnere» hjelper.     

Det er helt klart andre idretter der dimensjoner som maktkonsolidering, ulikhet og kommersialisering har gått betydelig lenger enn i fotballen; tennis og Formel 1 er nærliggende eksempler. Internasjonal klubbfotball er på god vei i samme retning.

Enn så lenge er landslagsfotball en arena der disse kreftene begrenses gjennom sin tilknytning til et folk og en geografi. Her spiller derfor både landets inntektsnivå og ressurser inn (på godt og vondt), samt enkeltindividenes mobilitet og talent – alt på en måte som lar oss spore ulike utviklingshistorier i statistikken.