Bistand: Sløsing, solidaritet eller egeninteresse?
Norsk bistand økte i fjor med 3,2 milliarder til totalt 58,9 milliarder kroner. Samtidig ble internasjonale bistandskutt langt mer brutale enn selv de mest pessimistiske scenariene – i en urolig tid hvor behovene er større enn noen gang.
Norge bruker 1,02 prosent av bruttonasjonalinntekt (BNI) på utviklingssamarbeid. Det gjør oss størst blant de (kun) fire landene som i fjor nådde FN-målet om å gi minst 0,7 prosent av inntektene i bistand. Vi holder fortsatt bistandsfanen høyt med det store overordnede målet om å bidra til en bedre verden – «en grønnere verden uten fattigdom», som vi sier i Norad.
Men oppnår vi det vi ønsker med bistanden?
Norsk bistand har vært i hardt vær det siste halvåret, blant annet i kjølvannet av Epstein-filene. På den ene siden mener noen at bistand er sløsing og tull. På den andre siden finner du brennende engasjerte bistandsorganisasjoner som frykter for sin framtid. De fleste er enige i at norsk bistand må tilpasse seg en verden i dramatisk endring. Men hvordan?
Norad serverer en buffet av gode eksempler på hva norsk bistand faktisk har bidratt til de siste årene, og inviterer deretter sivilsamfunns-organisasjoner, politikere og forskere til en debatt om tøffe prioriteringer og veien videre.
Vi spør:
- Hvilken bistand virker best, og hva bør kuttes?
- Hvilke grep må vi ta for at norsk bistand skal bli enda mer treffsikker?
- Hva skal være førende for bistanden; solidaritet eller egeninteresse?