Kronikk: Bech Holte bommer om bistand

Denne Kronikken ble først publisert i Dagens Næringsliv 2. desember 2025. 

I sin iver etter å kutte bistandsbudsjettet går Martin Bech Holte i Alternativt statsbudsjett i samme fellen som Trump og Musk da de kuttet amerikansk bistand. Den samme fellen han selv advarer mot.

Det er synd. Vi har aldri hatt mer kunnskap om hva som virker og, enda viktigere, hva som virker best i bistanden. Bistand kan være uhyre effektivt. Spørsmålet er om vi drar nok nytte av denne kunnskapen og om norsk bistand kunne oppnådd mer.

Holte kommer med tre påstander: at tradisjonell bistand ikke har dokumenterbar effekt, at bistand ikke bidrar til velstandsutvikling og at asiatiske land har hatt en oppskrift på vekst som ikke inkluderer bistand. Alle påstandene er feil. Og for å toppe det hele mener han på feil grunnlag at private investeringer er veien til målet. La oss se på alle.

Holte vil kutte ‘tradisjonell bistand’ men fortsette med hjelp til ‘barn i dyp fattigdom’. ‘Tradisjonell bistand’ er et innholdsløst begrep. Mer enn 400 millioner barn lever i ekstremfattigdom, for å hjelpe dem, må vi hjelpe mor og far. Og lokalsamfunnene de lever i. Det kan vi: For eksempel, direkte kontantoverføringer har vist seg å virke i land etter land.  De gjør at voksne kan investere i et bedre liv for seg selv, at de kan tilpasse seg og forberede seg på kriser – og at de sender barna på skolen, slik at de får en sjanse til en bedre fremtid. I tillegg bidrar dette lokalt til økonomisk vekst.

For hva er egentlig den ‘tradisjonelle bistanden’ Holte vil til livs? Er det den Norske støtten til vaksinealliansen GAVI som har reddet over en million liv. Er det regnskogssatsingen, som har bidratt til utslippsreduksjoner mange ganger norske utslipp. Eller er det støtten til Verdensbankens Ukraina-fond som gjør at Ukraina kan levere velferdstjenester til befolkningen og gjennomføre reformer?   

Bistand og økonomisk utvikling 

Neste påstand er at bistand ikke bidrar til økonomisk utvikling. Det er feil: Effekten er i snitt moderat positiv. Over tid vil et land som får rundt 10 prosent av sitt bruttonasjonalprodukt i bistand ha 1 prosentpoeng høyere vekst enn landet ville hatt uten bistand. Et land som vokser med 3 prosent istedenfor 2 prosent vil doble sitt BNP på 24 år istedenfor 35 år.

Effekten maner likevel til edruelighet om hva vi bør forvente av bistand. I noen land har bistand sterkere effekt, i andre dårligere. Det henger sammen med en rekke faktorer, ikke minst landets styresett og hvor mye landet er preget av krig og konflikt.

Noen ganger kan bistand bidra til å løse de underliggende årsakene som hindrer utvikling og legge til rette for vekstmirakler som det vi har sett i Asia, andre ganger kan bistand begrense alvorlige konsekvenser.

Holte sammenligner nettopp Asia og Afrika sør for Sahara. Oppskriften på økonomisk vekst er det Asia som har levert sier han, og peker på at en rekke asiatiske land i 1990 hadde BNP likt mange afrikanske. Det stemmer, men det er ikke hele historien.

I disse samme asiatiske landene hadde en betydelig større andel av befolkningen utdanning, de hadde en mye større andel med høyere utdanning, og de hadde mer kapable og velutviklede statsadministrasjoner. Forholdene lå mye bedre til rette for vekst i Asia enn i Afrika.

Og så fikk faktisk asiatiske land betydelig bistandsoverføringer. I mange år var Vietnam det landet i verden som fikk mest bistand. Fra 1960 tallet støttet USAID Sør-Korea både med midler og politikkutvikling for deres gryende eksportindustri.  

Veier til mer effektiv bistand

Heldigvis har Holte en løsning. Norfund. Også her går Holte seg vill.

Norfund tjener penger på samfunnsmessig veldig positive investeringer, og deres budsjetter bør økes. Men mobilisering av midler fra privat sektor er bredere. Hvert år går rundt en milliard norske bistandskroner til Verdensbankens fattigdomsfond IDA. Den milliarden bruker Verdensbanken til å hente inn tre nye milliarder fra private kapitalmarkeder. Med dette får utviklingslandene tilgang til billige lån, de fattigste rene tilskudd, verdt 4 milliarder. Og investorer får avkastning.

Så har vi statsgarantiordningen. Statsgarantiene bruker Norges AAA-rating til å redusere risiko og mobilisere privat kapital for fornybare energiprosjekter. Ifølge OECD er garantier det mest kostnadseffektive tiltaket for å mobilisere privat kapital. Sveriges tilsvarende ordning viser at garantier kan utløse opptil 2,5 ganger så mye privat kapital som det beløpet de garanterer for.

Vi kan gå lengre. Britisk UD og Norad har tatt Verdensbank-lån og pakket disse sammen på en måte som gjør at de kan tas på børs. Såkalt ‘securitization’. Transaksjonen gjør at institusjonelle investorer, som f.eks. Oljefondet, får tilgang til lånepapirer som er «investment grade», mens bistandsaktører tar den risikoen få andre har mandat til. Verdensbanken får frigitt plass i sine budsjetter slik at de kan gjøre flere investeringer. Dette må vi gjøre mer av i bistanden.

Men vi må gjøre det på en måte som sikrer utviklingseffekt. Da kan vi ikke, som Holte, støtte oss på enkle tall som antall arbeidsplasser skapt. Det tallet alene sier lite om effekten av tiltaket – jobbene kan jo ganske enkelt ha blitt flyttet fra et selskap til et annet, så effekten for landet er netto null.

På et område mistenker jeg at Holte og jeg er helt enige. Vi må sikre kostnadseffektivitet i offentlig sektor, inkludert i bistanden. Heldigvis tar både Norad og Norfund den utfordringen på største alvor.

I Norge har vi hverken væpnet konflikt i gatene, droner hengende over hodet på oss, tørke eller ekstremtemperaturer. Likevel kunne effektiviteten på offentlige tjenester vært bedre. Med det betyr ikke at vi slutter å bruke penger på arbeidsmarkedstiltak eller helsetjenester. Bistanden kan bli mer effektiv og vi må stille krav til resultater. Men hva er egentlig Bech Holtes alternativ for de som aldri ble født i et land som ble for rikt?