Miljø og kampen mot fattigdom

- Miljøproblemer kan ha rot i fattigdom. Og de lar seg ikke løse uten at noe blir gjort med fattigdommen, sier Norads direktør, Tove Strand. Les hele Strands tale til den regionale konferansen i Bergen 30. mai her.

MILJØ OG KAMPEN MOT FATTIGDOM

Det ser jo egentlig ganske idyllisk ut. Nærmere begrepet "å leve i pakt med naturen" kommer vi neppe. Men også denne familien sliter med miljøproblemer (viser til bilde på overhead). Miljøproblemer som har sin rot i fattigdom. Og som ikke lar seg løse uten at noe blir gjort med fattigdommen.

Manglende tilgang på rent drikkevann. Som regel uten innlagt vann., og hvis det er innlagt vann så er det som regel av dårlig kvalitet og kun tilgjengelig noen timer om dagen.
Kloakk/avløpssystem som ikke fungerer eller som er ikke-eksisterende.
Innemiljø preget av åpen ild eller ovner for matlaging og oppvarming som gir helseskadelige gasser.
Ingen elektrisitet, og det betyr både at det ikke finnes kjøleskap for sikker lagring av mat og at det ofte brukes brann- og helseskadelige lamper for å få lys. I følge WHO dør millioner barn av sykdommer de påfører seg på grunn av innendørs luftforurensing. I tillegg kommer mange som "bare" er syke - kronisk eller periodevis.
At husene ofte er laget av brannfarlige materialer gjør sammen med de primitive innretningene for oppvarming og belysning at brannfaren er stor.
Over halvparten av verdens barn lever i husholdninger som er direkte avhengige av tilgang på fruktbar jord og vann. Hvis ikke jorda tas skikkelig vare på gjennom å bruke de kunnskapene vi har om vekselbruk og tilførsel av næringsstoffer, mister jorda sin fruktbarhet. Erosjon, avskoging, ørkenspredning og forurensing gjør også sitt til at verdens totale befolkning av fruktbar jord er avtakende.

Det er nå 15 år siden Brundtlandkommisjonen la frem rapporten Vår Felles Framtid, som la vekt på sosial rettferdighet og menneskelig velferd i sin definisjon av bærekraftig utvikling. Kommisjonen så på fattigdomsbekjempelse som en hovedutfordring i arbeidet med å fremme bærekraftig utvikling.

Fattigdomsbekjempelse ble også løftet fram som et helt sentralt satsingsområde under Earth Summit i Rio i 1992, og var et viktig tema i alle store FN-konferanser på 90-talet.

Som en forberedelse til Earth Summit var det en stor konferanse i Bergen - en konferanse preget av optimisme, engasjement og bred enighet. Til tross for bred enighet også internasjonalt, har ikke det internasjonale samfunn fulgt opp målene i det praktiske arbeidet. Men en del har tross alt hendt. Hvis vi bare ser på den norske innsatsen, har Norad for eksempel gjennom norske og til dels internasjonale organisasjoner støttet et hundretalls miljøtiltak, primært innen miljø og naturressursforvaltning, men også i andre samfunnssektorer.

Det er bred internasjonal enighet om at miljø og fattigdom må ses i et helhetlig perspektiv, men det er et sterkt behov for å operasjonalisere denne erkjennelse på prosjekt- og programnivå. Blant annet ser vi på nødvendigheten av å utvikle mer strategiske konsekvensanalyser. På prosjektnivå, en bredere konsekvensanalyse som inkluderer både miljømessige og sosiale aspekter. Gjennom en slik tilnærming har vi en mulighet til å se miljø mer eksplisitt i kontekst av Norads og Norges overordnete mål - fattigdomsreduksjonen - og dessuten bidra til å konkretisere den pågående internasjonale diskusjonen. Norad og departementet har et nært samarbeid på dette området.

Arbeidet med å implementere de internasjonale miljøkonvensjonene har blitt videreført, og Norad har sammen med Utenriksdepartementet og Miljøverndepartementet deltatt på partsmøter i de viktigste internasjonale miljøkonvensjonene. I denne sammenhengen har vi innledet et samarbeid med MD/DN med tanke på ytterligere å styrke rapporteringen med henhold til implementeringen av de mest sentrale miljøkonvensjonene.

Noe har tross alt hendt siden 1992 - en endring i synet på sammenhengen mellom miljø og fattigdom. Tidligere ble det ofte snakket om de fattige som miljøsyndere og miljøproblem. Nå er det bred enighet om at miljøets innvirkning på de fattiges livssituasjon er langt sterke enn de fattiges negative innvirkning på miljøet.

De fattige er i større grad enn andre grupper avhengige av naturressurser på ulike måter, og de blir påvirket av miljømessige forandringer i større grad enn andre. Røffe anslag tyder på at ca 60 prosent av de fattige bor i økologisk sårbare områder, og forringelse av miljøet er en direkte trussel for dem fordi deres inntektsmuligheter reduseres eller blir borte.
Det er også de fattige som er mest utsatt ved naturkatastrofer, og i følge Røde Kors var det i 1998 for første gang flere miljøflyktninger enn flyktninger som resultat av krig og politisk uro.
Forholdet mellom fattigdom og miljø har fote blitt beskrevet som en ond sirkel. Befolkningsvekst og utilstrekkelige ressurser fører til at de fattige må flytte til mer marginale strøk. Folk tvinges til overforbruk av ressursene for å overleve. Dette igjen fører til en sterkere grad av fattigdom.
De fattiges livssituasjon blir også påvirket av hvordan andre bruker ressursene. Skal man nå de fattige med tiltak som kan være effektive på lengre sikt, er det ikke tilstrekkelig med å operere med snevre målgrupper. Ønsker man å hjelpe for eksempel de fattigste 10 prosentene av befolkningen, må man samtidig ta hensyn til de fattiges relasjoner til andre befolkningsgrupper som de konkurrerer med om tilgang på ressurser.

Et blir ofte hevdet at de fattige ikke har ressurser til å investere i miljøet. Dette kan være tilfelle gitt visse forhold, men vi får mer og mer dokumentasjon på at de fattige kan mobilisere store ressurser, spesielt arbeidskraft hvis forholdene blir lagt til rette.

I Malawi har Norge for eksempel siden 2000 støttet National Smallholder Farmers Association of Malawi, NASFAM. I ny landstrategi fra 2001, ble jordbruk ikke lenger en prioritert sektor, og støtten skulle i utgangspunktet fases ut.

Med landbrukets store betydning både når det gjelder matvaresikkerhet, men ikke minst som grunnlag for verdiskapning og inntektsgenerering, har Norad likevel besluttet å drøfte med myndighetene i Malawi om NASFAM fortsatt skal få støtte. Man har anslått en mulig ramme på 40 millioner kroner over fem år, med innebygget nedtrapping av givermidler.

NASFAM ble opprettet i 1997 som en paraplyorganisasjon for små bondeorganisasjoner. Opprinnelig var det små grupper på10-12 småbrukere som organiserte seg i "klubber" om felles innkjøp, markedsføring og transport. NASFAM yter i dag tjenester til ca. 90.000 medlemmer landet over.

Hovedmålet er å skape et kommersielt lønnsomt nettverk av småbønder. Gjennom nettverket skal deltakerne oppnå økt utbytte av egeninnsats. Det hele bygger på at det samtidig skal være bærekraftig på lang sikt.

Norge støtter liknende organisasjoner i Tanzania og Zambia. Et følgeforskningsprosjekt skal se på utviklingen av disse produsentorganisasjonene. Etter oppstartseminar i Lilongwe i mai har man fått kommenterer til det Basis for Dialog som ambassaden planlegger eter. Ved å komme så tidlig i gang med følgeforskning, vil den tette oppfølgningen komme prosjektet til gode allerede i planfasen.

Fokuset bør rettes mot å bedre de fattiges miljø og skape bedre tilgang på naturressurser. Gjennom en slik tilnærming kan man i prinsippet bedre miljøet og redusere fattigdom samtidig.

Eiendoms- og bruksrettstrukturen er vanligvis en langt viktigere begrensning. De fattige er mer avhengig av "common-property-resources" enn andre, og mangel på langsiktig sikkerhet i land vil også føre til mindre interesse for langsiktig ressursforvaltning.

Det tar ofte lang tid før man resultatene av innsats på miljøsiden, og hvis man skal motivere, eller kanskje rettere sagt gjøre det mulig for, de fattige småbøndene å delta aktivt bør dette kombineres med andre tiltak som kan gi mer kortsiktige avkastninger.

Ikke alle fattige lever på landsbygda og de fattige er ikke noen homogen gruppe. Det er ulike grader av fattigdom, og ulike situasjoner vil kreve forskjellige tilnærminger - de fattige i byene har et annet forhold til miljø enn de som bor på landsbygda.

En økende andel av befolkningen i utviklingslandene bor i byer. Dette gjør at miljøproblemer og fattigdomsproblemer i byene blir stadig viktigere. Det er spørsmål knyttet til blant annet drikkevann, kloakk og luftkvalitet.

Noen av storbyene som har størst økonomisk vekst sliter også med høy luftforurensing - ikke ulikt London og Tokyo for noen år siden. Mange land går igjennom faser med mye forurensning i sterke vekstperioder. Mye kan være vunnet hvis vi klarer å overføre kunnskaper som våre feiltrinn og dårlige beslutninger har gitt oss, og kombinere dette med mulighetene ny teknologi gir.

For fattige land kan salg av utslippskvoter , med utgangspunkt i den grønne utviklingsmekanismen, bli en sårt tiltrengt inntektskilde hvis det internasjonale samfunnet klarer å få systemet som skisseres i Kyotoprotokollen på skinner. Tilførsel av kapital og bruk av ny teknologi kan gjøre at utviklingsland ikke behøver å tråkke den samme forurensede løypa som vi gjorde under vår industrialisering. - og som vi vel må erkjenne at vi fortsatt gjør på mange områder.

Urbaniseringstakten øker raskt, også i Afrika. Litt under halvparten av verdens seks milliarder mennesker bor nå i byer. I 2025 vil fire milliarder av utviklingslandenes befolkning bo i urbane områder.

Urbaniseringen representerer store miljø- og helseutfordringer, og legger et stort press på landområder, husvære og infrastruktur.

Alvorlige miljø- og helseproblemer følger i kjølvannet av den raske urbaniseringen, særlig i overbefolkede, underbetjente, ikke-legitimerte slumområder hvor blant annet vannbårne sykdommer, brann, oversvømmelse og jordskred er en del av dagliglivet. Urbane områder er kilder til økt forurensing. Konsentrasjon av aktiviteter og mennesker fører i seg selv ikke til større forurensing eller forbruk av naturressurser enn med spredt bosetning. Det er konsentrasjonen og mengden forurenset avfall innenfor et avgrenset område som skaper problemer. Mangelen på tilgang til basisgoder gjør at de fattige i mange tilfeller betaler en langt høyere enhetspris for vann og energi enn rike.

Fattigdommen i byene har en annen karakter enn på landsbygda. Byene er en del av pengeøkonomien og en er helt avhengig av et stabilt inntektsgrunnlag for å kunne betale for mat, husvære, brensel etc.

Den økende urbaniseringen representerer også nye muligheter. Det har vist seg at det er en utvetydig sammenheng mellom urbanisering og økonomisk vekst (Afrika er et unntak fra dette). Urbaniseringen er både en konsekvens av - og en forutsetning for økonomisk utvikling. Over tid kan en vanskelig se for seg hvordan økonomisk utvikling kan oppnås, inkludert et produktivt og bærekraftig landbruk, uten økonomisk utvikling i urbane områder.

Den gjensidige avhengigheten av markedsplassen i småbyen og jordbruksområdene rundt er velkjent. Urbaniseringen forekommer ikke i et vakuum og det er sterke utviklingslinjer mellom by og land. Landsbygd/jordbruksutvikling støtter byutvikling og vice versa. Det er en tett kopling mellom fattigdomsbekjempelse og økonomisk vekst på landsbygda på den ene siden og fattigdomsbekjempelse og økonomisk vekst i byområder på den andre.

Statsråden vil si litt om regjeringens handlingsplan for bekjempelse av fattigdom frem mot 2015. Jeg skal bare gi noen stikkord om hvordan Norad skal følge opp regjeringens plan på miljøområdet.

Styrking av samarbeidslandenes kompetanse og kapasitet til å overvåke miljøtilstand, styrking av nasjonal miljøforvaltning og støtte til gjennomføring av nasjonale miljøhandlingsplaner.
Bidra til gode koplinger mellom nasjonale miljøhandlingsplaner, økonomiske sektorplaner og overordnete utviklingsplaner.
Bidrag til utvikling av miljøkomponenten i den afrikanske utviklingsplanen NEPAD.
Tiltak som kan bidra til at flere mennesker kan få tilgang på rent vann

I tillegg skal vi selvfølgelig fortsette med å ta miljøhensyn i alt vi bidrar med, økonomisk og faglig.

Og for de av dere som føler at det satses lite, vil jeg bare nevne at i 2001 ble 1 milliard kroner, tilsvarende 26,1 prosent av Norads bistand kanalisert til tiltak som hadde miljø som hovedmål eller delmål. I underkant av halvparten av tiltakene hadde miljø som hovedmål. Dette markerer en økning fra 2000.

I Sør-Afrika, Tanzania, Kina og India er miljø et eget satsingsområde. I andre land er integrering av miljøhensyn hovedtilnærmingen. Integrering av miljøhensyn i bistanden har funnet sted i en rekke land og innen flere sektorer, for eksempel landbruk, industri, energi og helse. Vi kan med fordel sette mer inn på å synliggjøre hvilke utfordringer integrering innebærer, og systematisk dokumentere innsats og resultater. Norad har i samråd med Utenriksdepartementet innledet en dialog med Miljøverndepartementet for å bringe denne prosessen videre.

Det har ellers vært stor innsats fra Norad for støtte til Utenriksdepartementets og Miljøverndepartementets arbeid med miljøkonvensjoner og det kommende Verdenstoppmøtet om bærekraftig utvikling. Formålet med dette samarbeidet er å innarbeide sammenhengen mellom miljø og fattigdom mer eksplisitt i de norske posisjonene.

Det langsiktige målet er å sikre barn som disse to energibuntene fra Tanzania (peker på bilde) en barndom som gjør at når de tenker tilbake på oppveksten er det med gode barndomsminner, samtidig som de lever et trygt godt voksenliv.