Ekspertkommentaren: Landsbyprosjektet

Omskjæring av jenter har vært et taushetsbelagt område, dypt forankret i kultur og tradisjon. Ingen vet med sikkerhet hvordan skikken har oppstått, men den knyttes vanligvis til kultur, religion og ønske om kontroll av kvinners seksualitet. I de fleste land er kjønnslemlesting nå forbudt, men dette er et privat område i folks liv hvor myndighetene har begrenset innflytelse. Det har vært gjort mange forsøk på å få slutt på skikken, men tiltakene har ofte vært fragmenterte og pådyttet utenfra, og motkreftene har vært sterke.

Den frivillige organisasjonen Tostan startet opp et landsbyprosjekt i Senegal i 1991. I dag kan det som skjer karakteriseres som et gjennombrudd i arbeidet mot kjønnslemlesting. Jeg besøkte for kort tid siden organisasjonen, som har utviklet et epokegjørende opplegg for endringsprosesser på landsbynivå, basert på grunnleggende rettigheter og drevet av landsbybeboerne selv. Utgangspunktet var at landsbybeboerne skulle lære å lese og skrive, og for å styrke motivasjonen har man tatt i bruk mobiltelefoner i opplæringen. Etter hvert har man også inkludert rettigheter, demokratiutvikling, konfliktløsning, miljøtiltak, mikrofinans og likestilling.

Opplæringen starter med en gjennomgang av internasjonale menneskerettigheter, som blir brukt som utgangspunkt for diskusjoner om hvordan disse rettighetene praktiseres i lokalmiljøet. Ifølge Tostan har dette vært avgjørende for programmets suksess, og bidratt til at vold i nære relasjoner, som blant annet kjønnslemlesting og barneekteskap, raskt har kommet opp som et sentralt tema.

Tilnærmingen er basert på at uansett opprinnelse for kjønnslemlesting, anses muligheten for «å bli gift» som en viktig opprettholdende faktor. I mange områder er det uaktuelt for menn å gifte seg med kvinner som ikke er omskåret, samtidig som det er en katastrofe for både jenter og familien ikke å bli gift. Dette innebærer at kjønnslemlesting er et relasjonsproblem, basert på sosiale normer og forventninger. Den ene parten får store problemer med å endre praksis, hvis ikke den andre parten også gjør det.

Man må derfor etablere et tilstrekkelig antall familier, en «kritisk masse», som endrer praksis. Da vil man etter hvert nå et vendepunkt, hvor sannsynligheten for «å bli gift» er den samme om man er omskåret eller ikke. Når man passerer dette punktet, er erfaringen at videre endring skjer raskt og at den varer.

Det dreier seg om å utvikle holdningsendringer som systematisk blir formidlet til nærliggende landsbyer. Man har dialogmøter i lokalsamfunnene, hvor blant annet landsbyledere og religiøse ledere deltar. Involvering av menn i disse prosessene er avgjørende.

Målet er at folk i flere landsbyer blir enige om å slutte med kjønnslemlesting og eventuelt barneekteskap samtidig. Når enighet er oppnådd, offentliggjøres dette i et stort folkemøte med en felles erklæring. Dette er prosesser som er planlagt og gjennomført av landsbyene selv. Siden den første offentlige erklæringen i 1997 er det nå avgitt 52 erklæringer som et resultat av Tostans innsats, hovedsakelig i Senegal og nabolandene, men også i andre afrikanske land. Dette innebærer nærmere 5000 landsbyer, det vil si omtrent tre millioner mennesker. Tostans resultater er godt dokumentert.

Tostan har samarbeidet med forskere over flere år. I vurderinger av hva som gjør programmet så vellykket, ut over dialog og det bevisste arbeidet med sosiale normer, legges det vekt på at programmet har et bredt utviklingsperspektiv og respekt for lokal kultur. Et grunnleggende premiss er at foreldre ønsker det beste for sine barn. Det har vært lagt ned mye arbeid i å få lokale myndigheter, landsbyledere og religiøse ledere med på lag. I samtaler jeg hadde med flere imamer ble det understreket at «Tostan er annerledes. De har respekt og er en av oss.» Dette bidrar til legitimitet og tillit.

Tostan har hatt et nært samarbeid med UNICEF. De sentrale prinsippene er blitt fanget opp i UNICEFs arbeid mot kjønnslemlesting, og er slik blitt spredt til flere land. På et feltbesøk i Etiopia i september 2010, hvor jeg besøkte lokale organisasjoner støttet av Norge, var det inspirerende å se hvordan mange av disse prinsippene gjennomsyrer arbeidet. I Afar, på grensen til Somalia, hvor utbredelsen av kjønnslemlesting er på over 90 prosent, har tre distrikter nylig erklært offentlig at de vil slutte. Dette var utenkelig for et par år siden.

Innsatsen kan gjennomføres i langt større skala enn i dag. Kapasiteten er der. Når kjernestaben først er opplært, kan den brukes også i andre landsbyer. Opplegget kan lett justeres og tilpasses ulike kulturer, i samarbeid med lokale partnere.

UNICEF anslår at inntil tre millioner jenter kjønnslemlestes årlig. I de siste årene har man imidlertid observert en klar nedgang i flere av de mest berørte landene. Det er dokumentert at man har funnet fram til metoder som virker, og som også styrker jenters og kvinners posisjon og deltakelse i lokalsamfunnet. Til tross for dette, er mangel på økonomisk støtte til en effektiv spredning av dette arbeidet et grunnleggende problem.

Norge har gått ut med høy politisk profil når det gjelder å avskaffe kjønnslemlesting. Vi vet hva som virker, og Norge bør kjenne sin besøkelsestid. Det pågående arbeidet bør intensiveres, ikke svekkes. Her kan norske bistandsmidler virkelig gjøre en forskjell!

Kronikk i Klassekampen 27. januar 2011