Ekspertkommentaren: Klima: Svært vanskelig å få til god avtale i København
Klimaendringene er her. Spørsmålet er hvor omfattende endringene blir. Målet om at vi skal hindre temperaturstigninger utover to grader celcius synes lite realistisk uten at det skjer et gjennombrudd i klimaforhandlingene og at verdens beslutningstakere omsetter de store ordene i konkret handling.
Alle tegn tyder på at det vil bli svært vanskelig å få til en god, bindende avtale (ratifiserbar) i København i desember. København vil bli et skritt på veien fram mot en avtale og spørsmålet er hvor lang tid det vil ta og hvordan en framtidig avtale vil se ut.
Store ressurser til tilpasning vil være nødvendig
Uansett om verdenssamfunnet klarer å redusere utslippene dramatisk vil det være nødvendig å finne måter å takle klimaendringer på for å unngå menneskelig lidelse, økonomiske tap og redusert livskvalitet. Tilpasning til klimaendringer vil kreve omfattende tiltak innen en rekke samfunnssektorer, blant annet på grunn av mer ekstremvær, økt flom og tørke, havnivåstigning, redusert matproduksjon i mange land, flytting av øysamfunn, og så videre.
Overslag fra Verdensbanken antyder at kostnadene knyttet til tilpasning kan være mellom 75 og 100 milliarder amerikanske dollar (USD) per år fra 2010 til 2050. I følge klimakonvensjonens sekretariat (UNFCCC) er dagens ressursbruk til tilpasningsrelevante tiltak i størrelsesorden 1 milliard USD i utviklingsland. Bistand bidrar i liten grad, siden den totale klimastøtten fra donorer er i størrelsesorden 4 milliarder USD per år og det er i hovedsak støtte til reduksjon av utslipp.
Dagens finansiering dekker bare en brøkdel av behovet
Finansieringen som i dag er stilt til rådighet for tilpasning er dermed bare en brøkdel av behovet. En dramatisk oppskalering av støtten til tilpasning gjennom bistand og andre finansieringsmekanismer vil være et viktig bidrag til å etablere nødvendig tillit mellom nord og sør i forhandlingene og kan faktisk være en "deal maker".
Det er dessverre få indikasjoner i dag på at industrialiserte land vil signalisere betydelig økt finansiering til tilpasning fram mot klimatoppmøtet i København.
Ensidig fokus på utslippsreduksjon
Så langt har klimapolitikken til de fleste land, inklusive Norge, nesten ensidig fokusert på reduksjon av utslipp, både nasjonalt og i utviklingssamarbeidet. Dette er viktig, men til tross for at Norge er aktive i klimaforhandlingene har tilpasning nesten vært fraværende i den norske debatten.
I klimadebatten og utviklingssamarbeidet er det fokus på reduksjon av utslipp fra skog og skogforringelse, satsing på ren energi som et alternativ til bruk av energi fra kull og olje, karbonfangst og lagring og kjøp av utslippskvoter i utviklingsland.
Den norske satsingen på tilpasning er meget liten
Norge kan, i likhet med andre givere, i liten grad vise til større satsninger med tilpasning som et eksplisitt mål. En rask gjennomgang av porteføljen viser at det er snakk om noen titalls millioner NOK mens vi bruker milliarder på reduksjon av utslipp. En sentral utfordring er at det er vanskelig å skille mellom tilpasning og utviklingstiltak som vil redusere menneskers sårbarhet og øke motstandsdyktigheten.
Tilpasning blir derfor av mange satt lik bistand. Dette er en klar forenkling. Tilpasningskostnader i for eksempel Verdensbankens siste studie er beregnet med utgangspunkt i tilleggskostnader for å håndtere framtidige klimaendringer.
Kostnader til tiltak som ville blitt gjennomført uansett om det ikke tas hensyn til framtidige klimaendringer er ikke tatt med. Tradisjonelle utviklingstiltak som bidrar til tilpasning til dagens klimatiske variabilitet kan derfor strengt tatt ikke regnes som konkrete klimatilpasningstiltak.
Afrika har stilt konkrete krav
Afrikanske ledere ser at mens internasjonale givere bruker flere milliarder kroner på reduksjon av utslipp gjennom skog- og energisatsinger, så brukes bare en brøkdel av dette for å hjelpe utviklingslandene til å tilpasse seg konsekvensene av industrilandenes store utslipp. Afrika stiller krav om at det internasjonale samfunn skal bidra med 68 milliarder USD til klimatiltak per år.
Tilpasning er prioritet nummer én for de fleste utviklingsland. Når vi ikke leverer på deres prioriteringer er det forståelig at disse landene setter spørsmålstegn ved vår vilje til å komme dem i møte i forhandlingene. Det har kommet en klar trussel fra sentrale afrikanske politikere at de vil forlate forhandlingene om vi i nord ikke leverer.
Hva må til?
Utviklingslandene forventer at Norge og andre givere setter av betydelige midler til tilpasning. Dette kan raskt gjøres gjennom støtte til fond som er etablert, bl a. i Verdensbanken, støtte regionale initiativ i Afrika, inngå partnerskap med frivillige organisasjoner som arbeider aktivt med å styrke tilpasningsevnen, rette norsk utviklingssamarbeid inn mot sektorer der tilpasningsbehovet vil være størst og klimasikre norsk bistand.
Evnen til å møte klimaendringene avhenger også av faktorer som styresett, tilgang på ressurser og et aktivt sivilt samfunn. Konsekvensene av klimaendringer kan ikke ses løsrevet fra utviklingsprosesser. Derfor må strategier for tilpasning forankres i landenes egne utviklingsstrategier.
Klimahensyn må tas inn i nasjonale utviklingsplaner og strategier innen jordbruk, vannforvaltning, skogforvaltning, energi, helse og utdanning. Bistand vil ikke være nok, men bistand kan brukes til å fremme internasjonal satsning på tilpasning. Denne satsningen vil kunne skaleres opp ved hjelp av annen type finansiering som forhåpentligvis er på plass etter 2012 i det nye klimaavtalen.
En halvhjertet klimasatsning?
Sverige har nylig, som nesten den eneste giveren, annonsert et eget tilpasningsinitiativ. Uten at Norge og andre givere følger opp vil vi ikke bygge opp den nødvendige tilliten mellom nord og sør i forhandlingene. Hvorfor skal utviklingslandene ta oss på alvor denne gangen?
Det burde ikke være vanskelig å ha sympati med et kontinent som Afrika som bidrar minst til klimaendringene, samtidig som de merker de største effektene av klimaendringene. De har klare forventinger til at land som Norge, som baserer sin høye levestandard på salg av olje og gass, tar ansvar for både å forebygge videre klimaendringer og bidrar til at de mest sårbare befolkningsgruppene kan tilpasse seg klimaendringer. Et krafttak må til.
Et årlig norsk bidrag på inntil tre milliarder kroner til forebygging av klimaendringer gjennom regjeringens klima- og skoginitiativ er ikke en halvhjertet satsing når man ser på størrelsen på beløpet. Utviklingslandene krav om en helhjertet tilnærming, der også tilpasning inngår, ligger imidlertid til grunn for å sikre en ny klimaavtale.
Gyllen mulighet
Her har norske og internasjonale politiske ledere en gyllen mulighet til å synliggjøre det moralske ansvaret for satsing på tilpasning til klimaendringene, og derigjennom bidra til at det faktisk blir en ny klimaavtale i København. Vil Norge igjen overraske ved å ta et internasjonalt lederskap i klimadialogen, og komme utviklingslandene i møte?