Running on high heels - kvinner og politikk

Artikkelen er utarbeidet av Norads fagrådgivere Bjørg Skotnes og Bodil Maal i anledning kvinnedagen 8. mars 2013.

Demokratisk deltakelse er basert på idealene fra Athen for 2500 år siden. Vi vet imidlertid nå at det bare var en liten del av Athens befolkning som deltok i å styre byen: kvinner, slaver, fattige og utlendinger var ekskludert. Det samme fenomenet ser en i de fleste land i dag. Parlamentet er dominert av menn fra eliten, som tilhører den dominerende etniske gruppen, er fra middelklassen og er mellom 30 og 60 år. 

Idealet i dag for et deltakende demokrati er at hele befolkningen skal delta. Klasse, kjønn, alder, rase, etnisk og religiøs bakgrunn skal ikke spille noen rolle. Og når kvinner utgjør halvdelen av befolkningen skal de derfor være likt representert som menn. Kvinner prioriterer dessuten ofte andre saker enn menn, tjenester som de må sikre ressurser til. 

Store variasjoner

Så sent som i 2011 kjempet kvinnene i Saudi-Arabia frem stemmerett. Saudi-Arabia var det siste landet i verden hvor kvinner ikke hadde rett til å være med å velge parlamentet. 

New Zealand var ute allerede i 1893 med stemmerett til kvinner, men Norge er sagt å være det første selvstendige landet som ga kvinner stemmerett og som vi i år altså feirer 100 års jubileum til. 

Menn dominerer i politikken

De fleste parlamenter i verden er mannsbastioner.

• Se statistikken på International Parlamentarian Union sitt nettsted

Pr. 1. februar 2013 var det 46 300 parlamentarikere globalt, 9426 av disse var kvinner. Det vil si 20,4 prosent. Mens det i de nordiske landene er gjennomsnittlig 42 prosent kvinner i parlamentene, er det 20,9 prosent kvinneri  parlamentene i Afrika Sør for Sahara. I Arabiske land er det 15,7 prosent kvinner. Land som USA og Storbritannia har henholdsvis 17,8 og 22,5 prosent kvinner. Det er imidlertid Rwanda som har den høyeste kvinneandel i parlamentet i verden med 56,3 prosent kvinner. Sør-Afrika ligger også høyt i kvinneandel med 42,3 prosent kvinner.

Kvotering: Vanlig, men omdiskutert

Kvotering av kvinner i politikk er et omdiskutert, menfaktisk et meget utbredt virkemiddel for å gjøre noe med underrepresentasjonen av kvinner. Halvparten av verdens land har en eller annen form for kjønnskvotering

• Her kan du se et kart over kvoteordninger i verden

Selv om noen hevder at menn har kvotert hverandre inn i politikk i århundrer møter kvotering av kvinner motstand. Diskusjonen går langs disse linjene; er kjønnskvotering brudd på demokratiske prinsipper eller er det tvert i mot en effektiv måte å få åpenhet rundt nominasjoner og ta i bruk alle tilgjengelige ressurser?

Kjønnskvotering kommer i mange former; som lovpålagte plasser i parlament eller valglister eller som frivillige partikvoter, slik vi kjenner det fra det norske systemet. Noen land har også kvoter for etnisitet, språk og religion - og nesten alle land har systemer som sikrer en viss grad av minimumrepresentasjon for utkantstrøk versus byområder. Målet med kvinnekvotering er å sikre at det finnes et kritisk minimum av kvinner i partiorganer, komiteer, eller parlament eller regjering.