Konflikt, vold og sårbarhet

Halvparten av verdens fattige bor i sårbare stater eller konfliktfylte land.

Innen 2035 regner OECD med at 80 prosent av verdens ekstremfattige kommer til å bo i en sårbar situasjon. Konflikt og sårbarhet er dermed en sentral utfordring for å oppnå bærekraftsmålene.

Sårbarhet resulterer i gjentatte avbrudd i utvikling, lav vekst og høyt nivå av ekstremt fattige. Sårbare stater påvirker landende rundt seg med ustabilitet, usikkerhet og økt migrasjon.

Staten og institusjonene er preget av svak kapasitet, og det er manglende eller dårlig utviklede relasjoner mellom stat og samfunn. I en sårbar stat har statsapparatet svak kapasitet til å utføre grunnleggende funksjoner som utdanning, helsevesen og politi.

Hva er sårbarhet? 

Det er ikke kun de fattigste landene eller stater med konflikt som er sårbare.

Sårbarheten øker jo mindre en stat er i stand til å håndtere risiko innenfor fem dimensjoner:

• politikk
• økonomi
• miljø
• sikkerhet
• sosial sårbarhet

Disse fem dimensjonene ligger til grunn for mye av norsk innsats på området. De er utarbeidet av OECD for å forklare sårbarhet.

Sårbare stater er ofte preget av

• svakt styresett
• en svak sentralmyndighet
• manglende territoriell kontroll
• korrupsjon
• en uoversiktlig sikkerhetssituasjon

Sårbarhet kan føre til vold, konflikt, kronisk underutvikling og langvarige politiske kriser.

Vilje til risiko

Det er en rekke utfordringer knyttet til bistand i sårbare stater:

• lav kapasitet kombinert med maktmisbruk
• korrupsjon
• pågående konflikter

Engasjement i sårbare, konfliktfylte stater krever utholdenhet og risikovillighet. Risikoen er ofte stor for tilbakeslag. Samtidig er det her kostnadene og risikoen ved ikke å engasjere seg vil være størst.

Den potensielle gevinsten i form av fred, sikkerhet og utvikling er ofte så stor at det vurderes som verdt å ta sjansen på at prosjektet ikke blir ferdigstilt, at politiske endringer undergraver forsoningsarbeidet, eller at nybygd infrastruktur blir ødelagt dersom konflikten gjenopptas.

Bruk av erfarne og veletablerte aktører, som FN-organisasjonene og utviklingsbankene, kan bidra til redusert risiko i land der Norge ikke er representert.

Risiko håndteres gjennom tett og regelmessig oppfølging av norskfinansierte innsatser. Valg av samarbeidspartnere og hvilken type innsats vurderes nøye. Norsk bistand skal ha fleksibilitet til å handle i tråd med landenes og menneskenes behov.

Fem fredsbyggings- og statsbyggingsmål

Norge støtter avtalen New Deal for Engagement in Fragile States. Den fungerer som et rammeverk for hvordan bistandsgivere skal engasjere seg i sårbare stater. Avtalen er en enighet mellom sårbare stater, bistandsgivere og sivilt samfunn.

Sentralt i New Deal står et sett av fredsbyggings- og statsbyggingsmål:

• Politisk legitimitet
• Sikkerhet
• Rettferdig politikk og bedre tilgang til rettsikkerhet
• Økonomisk grunnlag
• Offentlige inntekter og tjenester

Den internasjonale tilslutningen til New Deal-prinsippene ble fornyet i Stockholm i april 2016. Det førte til styrket fokus på nasjonalt eierskap til utviklingsprogrammmer og bruk av landenes egne systemer.

Prinsippene har hatt stor innflytelse internasjonalt. Men erfaringene i de respektive landene tyder på en manglede kjennskap og eierskap til New Deal-prinsippene. Et unntak er Somalia, som er det landet hvor New Deal rammeverket har hatt størst betydning.

Humanitær-langsiktig utviklingssamarbeid

En sentral utfordring ved bistanden til sårbare stater er koblingen mellom humanitær og langsiktig utviklingssamarbeid. I sårbare stater er det viktig å bygge bro mellom humanitær innsats og langsiktig utvikling.

Det er vesentlig at bistanden har et langsiktig perspektiv i sårbare stater. Langtidsplanlegging må stå sentralt. På samme tid har disse områdene ofte et akutt behov for humanitær nødhjelp.

Grand Bargain-prosessen, vedtatt mai 2016, har som mål å nettopp styrke denne koblingen mellom humanitær og langsiktig utvikling.

De sentrale forventingene til giverne er mindre øremerking av bidrag, mer forutsigbar og flerårig finansiering i langvarige kriser. Norge oppfyller allerede flere av målene, spesielt rundt mindre øremerking.

FN og Verdensbanken

I land som Somalia, Afghanistan, Sør Sudan og Mali som har høy grad av sårbarhet og en vanskelig sikkerhetssituasjon, går norsk bistand ofte gjennom multilaterale organisasjoner som Verdensbanken og FN.

FN og Verdensbanken er sentrale aktører i å sikre god koordinering i slike land. De tilbyr fond der flere givere går sammen om å finansiere flere større prosjekter og programmer under én felles administrasjon. Det letter byrden for mottakermyndighetene.

FN er en viktig humanitær og utviklingsaktør i mange sårbare og kriserammede kontekster gjennom både UNDP og fredsbevarende operasjoner.

Verdensbanken har i økende grad prioritert støtte til sårbare og konfliktfylte stater.

Oppfølging, evaluering og læring i sårbare stater

Å samle inn troverdige data i sårbare stater kan ofte være meget krevende. Det er også vanskeligere å følge opp og evaluere.

Sårbare stater er karakterisert av en stor mangel på data og manglende tilgang til den data som eksisterer. Dette gjør oppfølging i mange tilfeller svært vanskelig.

Behov for ulike oppfølgings- og evakueringstiltak må fra norsk side løpende vurderes. Dette kan gjøres enten gjennom bistandsmottakernes egne kanaler eller gjennom å ansette en ekstern aktør som leverer systemer for å verifisere og evaluere bistandstiltak i slike settinger.

Digitale verktøy

Mange humanitære organisasjoner har kommet langt når det gjelder å ta i bruk digitale løsninger som mobilteknologi for oppfølging. Dette kan mange lære av.

Digitale løsninger er ofte viktige hjelpemiddel. Mobiltelefoner, nettbrett, smarttelefoner med GPS- posisjonering og telefonlinjer man kan ringe inn til er verdifulle verktøy for samle inn informasjon.

Bruken av digitale verktøy må tilpasses metoder som benyttes for å undersøke tiltaket, som igjen må vurderes opp mot formålet med en oppfølgingsplan eller evaluering.

Utfordringer med læring i sårbare stater

Ofte er ikke utfordringen alene tilgangen på data, men at bistandsaktører bruker informasjonen aktivt og at læring finner sted.

Læring og bruk av erfaringsbasert kunnskap følger ofte enkeltpersoner, ikke nødvendigvis prosjekter og programmer. Kompetanse, spesielt i sårbare stater, kan forsvinne fort når viktige kompetansepersoner skifter jobb.

For å sikre systematikk i overføring av kunnskap til nye programmer trenger man derfor gode systemer for spredning av kunnskap, og rutiner.