Rettighetsbasert utvikling

I FN-paktens artikkel 55 står det at for å sikre fred og utvikling er det også nødvendig å fremme «universell respekt for og overholdelse av menneskerettigheter og grunnleggende friheter for alle uten hensyn til rase, kjønn, språk eller religion».

Begrepet har i de senere år kommet stadig mer i sentrum av utviklingsdebatten. Utgangspunktet er Verdenserklæringen om menneskerettigheter fra 1948 som slår fast at «alle har rett til en anstendig levestandard, bl.a. til mat, klær, bolig, medisinsk behandling og nødvendige sosiale tjenester». Det er særlig FN, med sin globale normgivende funksjon, som har vært sentrum for debatten om knesetting av individuelle rettigheter som kjerneelementet i oppfatningen av hva veien ut av fattigdom består av; kvinners rettigheter, retten til mat, retten til vann osv.

Rettighetsbasert utvikling

Rettighetsbasering av utviklingssamarbeidet har konkret betydning for hvordan man jobber og for hvem man jobber med.

En rettighetsbasert tilnærming (rights-based approach) til utvikling innebærer at rammeverket for den prosessen som skal føre til menneskelig utvikling skal baseres på internasjonale menneskerettigheter. Med utgangspunkt i det internasjonale menneskerettighetslovverket har denne tilnærmingen følgende prinsipper:

1. Deltakelse
2. Ansvarlighet
3. Ikke-diskriminering
4. Transparens
5. Menneskelig verdighet
6. Innflytelse
7. Rettssikkerhet

Denne konkrete sjekklista gjør det mulig for individer og grupper å hevde sine rettigheter og for statlige myndigheter å identifisere sin plikt til å respektere, beskytte og innfri menneskerettighetene.

I forvaltningen av utviklingsprogrammer er det nyttig å vite hva det internasjonale menneskerettighetssystemet har anbefalt for gitte land og temaer. En kan vanskelig si at et bistandsprogram er rettighetsbasert, dersom de ansvarlige parter ikke har gjort seg kjent med hvorvidt relevante traktatorganer har sagt noe om det gjeldende område.  

Traktatorganene (eller komiteer) under de ulike menneskerettighetskonvensjoner vurderer jevnlig rapporter fra stater, FN-organisasjoner på landnivå og sivilsamfunnsorganisasjoner om økonomiske og sosiale forhold, likestilling, fordeling og ikke-diskriminering. Vurderingene konkluderer med konkrete anbefalinger til det enkelte lands myndigheter om hvor de største menneskerettighetsutfordringene ligger.

Traktatorganene gir anmodninger om hva som bør gjøres, ikke hvordan. De gir anvisning på politiske prioriteringer og ligger dermed i skjæringspunktet mellom politikk og fag. Dette har de mulighet til, fordi statene også aksepterer traktatorganets kompetanse ved å ratifisere en konvensjon.

Dersom flere land og givere aktivt hadde brukt traktatorganenes anbefalinger, er det grunn til å tro at dette hadde tjent både bistandskoordineringen, konsentrasjonen av bistanden og måloppnåelsene.