Ny studie: Seminargodtgjørelse misbrukes i bistanden

Chr. Michelsens Institutt har på oppdrag fra Norads evalueringsavdeling gjennomført en studie om konsekvensene av seminarvirksomhet i tre afrikanske land: Tanzania, Malawi og Etiopia.

Stort omfang

Studien viser at omfanget av seminar- og kursvirksomheten har økt betraktelig de siste tjue årene. Utgifter til seminarer for planlegging og opplæring står ofte for en betydelig del av utgiftene i mange utviklingsprogram.  Studien mener at mange seminarer kan være nyttige og gi relevant opplæring til offentlige ansatte og lokalbefolkningen. Fokus i studien er imidlertid på de uønskede og utilsiktede virkningene av seminarvirksomheten.

- Studien påpeker at den mest åpenbare ulempen ved den bistandsfinansierte seminarvirksomheten er at den lett kan lede til misbruk av penger.  Studien diskuterer flere måter dette kan skje på, og belegger gjennom case-studiene at slikt mislighold finner sted. Fokuset i studien har imidlertid vært på de negative og utilsiktede konsekvensene, ikke hvilke mulige resultat som oppnås i form av kapasitetsbygging gjennom seminarvirksomhet. Dette siste har dessverre i liten grad blitt evaluert,  sier Marie Gaarder, direktør i Evalueringsavdelingen i Norad.

Misbruk av penger foregår på flere måter:

• seminarer er ført opp i regnskapene til å vare lenger enn det de faktisk gjør, og der det kan kvitteres ut for flere deltakere enn de som faktisk deltok
• Det er ikke uvanlig at deltakere kun deltar kort tid på seminaret, for så å dra videre til et annet seminar og en ny godtgjørelse
• Prisen som betales for kost, losji og møtelokaler til hotellene kan være høyere enn den reelle pris. I slike tilfelle kan det tyde på at differansen mellom reell pris og faktisk betaling deles mellom hotellet og arrangøren av seminaret
• Regnskapssystemene til myndighetene i forbindelse med seminarene er ofte svært mangelfulle

For mye fokus

Studien nevner at i tilegg til misbruk av penger, har seminarene en rekke andre potensielle utilsiktede virkninger. Disse er mindre synlige og åpenbare, men kanskje enda viktigere. Fordi det er så mye å tjene på å arrangere og delta på seminar, hevder studien at det settes til side store beløp i budsjettene til mange utviklingsprogrammer for oppbygging av kompetanse og planlegging. Dette bidrar til at statsansatte dreier oppmerksomheten bort fra gjennomføring av eksisterende planer og over mot opplæring, planlegging og opportunistisk bruk av seminarer.

Skaper en avhengighetskultur

Studien nevner at godtgjørelsene og per diem kan utgjøre en stor forskjell i statsansattes totale inntekter. Er man sentralt plassert og har gode forbindelser kan man flerdoble lønnen sin. Derfor er det viktig å kunne plassere seg i systemet slik at man får tilgang til godtgjørelser og per diem. Studien påpeker at denne situasjonen har skapt grunnlag for en uheldig organisasjonskultur innen statsadministrasjonen. Avhengighetsstrukturer kan utvikles hvor lydighet og støtte premieres med seminardeltakelse fremfor å gjøre en god jobb.

Brukes for mye

Studien mener at giverne har vært meget rause med pengene de bevilger til seminarer. Det finnes ingen felles regler eller koordinert praksis blant giverne på hvor mye per diem en skal utbetale. Dette mener studien fører til en uheldig konkurranse hvor de rauseste giverne tiltrekker seg de mest relevante deltakerne. Også myndighetenes egne systemer for størrelse og utbetalinger i de brune konvoluttene er kompliserte og uoversiktelige. I en slik situasjon er det lett å misbruke penger.

Studien kommer med en rekke anbefalinger:

• Det bør være et felles regelverk for seminarvirksomheten blant givere og myndigheter
• Pengene som deles ut til deltakerne bør kun dekke de faktiske utgiftene
• Terskelen for å arrangere seminarer bør være høyere, og en må bedre kunne dokumentere virkningene av seminarene
• Opplæring og planlegging må også kunne legges inn i vanlig arbeidstid og på arbeidsplassen, uten at man trenger å betale de ansatte for å møte opp