Langvarig bilateral bistand: Forbedringer i Botswanas helsesektor

Ved selvstendigheten i 1966 var Botswana et av Afrikas fattigste land. I dag er landet et mellominntektsland på nivå med Sør-Afrika og Tyrkia. Fram til midten av 1990-tallet da aidsepidemien slo inn med full tyngde skjedde det store forbedringer i helsetilstanden og tilgangen til helsetjenester.

Barnedødeligheten ble halvert mellom 1971 og 1991. Antallet helseklinikker ble firedoblet fra 1974 til 1994 og 95 prosent av befolkningen bodde i 1994 nærmere enn åtte km fra en helsestasjon. Forventet levealder steg fra 57 år i 1974 til 64 år i 1990. Folkehelsen ble dramatisk forbedret på 25 år. Norge var en viktig bidragsyter i denne perioden.

Utover 1990-tallet gjorde aidsepidemien seg gjeldende for alvor og i 2006 var forventet levealder tilbake på nivået fra 1970.  Botswana er blant de land som har blitt hardest rammet, men også av de som har taklet epidemien best. Statens utgifter til helse pr. innbygger økte fra 60 kroner til 2000 kroner mellom 1975 og 2009. Noe av grunnen til økningen er aidsepidemien, spesielt innkjøp av hivmedisiner. 15 prosent av statsbudsjettet går nå til helse. 

I perioden fra 1974 til 1994 var Norge den største bistandsgiveren til helsesektoren i Botswana, med til sammen 400 millioner kroner. I 1975 stod norsk bistand for 90 prosent av nye investeringer i helsesektoren og i 1991 var nivået på 30 prosent. Fra 1996 ble bistanden betydelig trappet ned.

Evalueringen beskriver innholdet i den norske støtten i to faser. Før 1996 var bistanden sektorbudsjettstøtte med et stort innslag av faglig bistand. Bistanden var fleksibel, basert på landets femårsplaner og forvaltet av botswanske fagdepartementer. Bistanden gikk ikke til spesifikke tiltak der effekten kan vurderes hver for seg. De fleste norske helsearbeiderne som ble sendt til Botswana fylte etablerte stillinger i sektoren. Etter 1996 ble sektorprogrammet avviklet og erstattet med mindre prosjekter og institusjonssamarbeid.

Evalueringen gir norsk bistand gode karakterer. Bidraget i form av fysisk infrastruktur og innføring av nye helsesystemer, spesielt innen primærhelsetjenesten, blir tillagt stor betydning. Likeledes etableringen av et nasjonalt medisinaldepot. Dette ble viktig i kampen mot hiv og aids.

Når det gjelder effekten av den norske bistanden på folkehelsen, advarer evalueringen mot å trekke enkle konklusjoner. Det er vanskelig å måle hvilke resultater som kan tilskrives bistanden. Evalueringen påpeker at de tidlige programavtalene ikke inneholdt resultatmål og indikatorer, og at det ikke ble gjort noen oppsummeringer av måloppnåelse underveis. Det er heller ikke mulig å si hva som ville ha skjedd om Norge ikke bisto. I tillegg er det mange forhold utenom statens helsebudsjett som påvirker helsetilstanden i befolkningen.

Evalueringen sier derfor at det ikke er mulig å føre bevis for en direkte årsakssammenheng mellom helsesituasjonen i Botswana og norsk bistand. Den baserer sin vurdering hovedsakelig på innsamling av synspunkter fra et bredt utvalg av personer. Samtlige tillegger det norske bidraget til primærhelsetjenesten stor betydning. Bistanden var langsiktig, fleksibel og tuftet på en høy grad av tillit til mottakeren. Evalueringen konkluderer med at bistanden bidro til suksessen.