Kvinner fikk økt innflytelse på fredsprosesser

Målet var 40 prosent kvinner. Det ble mer enn oppfylt.

Pilotprosjektet i Kroeng Batoi-området, i Myanmar, har styrket kvinnenes rolle i lokale beslutnings- og fredsprosesser. Landsbykomiteer ble etablert for å iverksette lokale utviklingsprosjekter og bidra til tillit mellom partene i borgerkrigen.

Målet om at minimum 40 prosent av de valgte komitemedlemmene skulle være kvinner ble mer enn oppfylt. Resultatet ble 60 prosent kvinnelige medlemmer, og de rapporterer om økt innflytelse.

Hvorfor: Kvinner er underrepresentert i fredsprosesser

Myanmar har vært rammet av en over 60 år lang borgerkrig. I 2011 satte den nyvalgte presidenten Thein Sein i gang en fredsprosess. De 14 største etniske væpnede organisasjonene inngikk bilaterale våpenhvileavtaler med regjeringen i perioden 2011-2013. Partene har jobbet for å få på plass en nasjonal våpenhvileavtale, og 15. oktober 2015 underskrev åtte av organisasjonene avtalen med myndighetene.

Hvor mye

Norge var eneste giver og finansierte pilotprosjektet med litt over 500.000 kroner i 2013.

Kvinners deltakelse i fredsprosessen er lav. Det er få kvinnelige representanter i organisasjonene som deltar i prosessen.

Tolv menn og ingen kvinner var representert i de første, offisielle delegasjonene som gjennomførte fredssamtaler i 2011.

Tidlig i 2012 var det en situasjon med skjøre våpenhvileavtaler mellom myndighetene og en rekke tidligere opprørsgrupper. Det var et stort behov for å bringe partene sammen, skape tillit og motivere befolkningen til å arbeide for fred. Samtidig var det et prekært behov for humanitær hjelp og gjenoppbygging i de konfliktrammede områdene.

Hva: Sikre effekter av den pågående nasjonale fredsprosessen lokalt

I 2012 ble Norge forespurt av Myanmars regjering om å bistå med å mobilisere internasjonal støtte til fredsprosessen. Norge tok initiativ til å opprette Myanmar Peace Support Initiative (MPSI).

MPSI samlet internasjonal innsats og bistand for å støtte opp om fredsprosessen. Gjennom MPSI-aktiviteter ble partene oppfordret til å konsultere bredt og sikre at kvinner og kvinners synspunkter ble inkludert.

De første tiltakene som ble gjennomført i MPSIs regi var fem pilotprosjekter i såkalte «svarte områder». Dette var områder som lå utenfor myndighetenes kontroll, og hvor eksterne bistandsaktører hadde begrenset tilgang.

Ett av pilotprosjektene ble gjennomført i Kroeng Batoi-området. Området kontrolleres av New Mon State Party (NMSP), en av de sentrale aktørene i fredsprosessen.

Prosjektet ble gjennomført i samarbeid Norsk Folkehjelp, ILO og en lokal arbeidsgruppe. Denne besto av ni lokale organisasjoner, deriblant Mon Women’s Organisation, en rekke andre lokale sivilsamfunnsorganisasjoner og ulike avdelinger av NMSP. Det var første gang mange av aktørene jobbet sammen for å bidra til fredsbygging.

For å bygge tillit og tiltro til den den nasjonale fredsprosessen, var det sentralt å sikre merkbare forbedringer i levekårene lokalt.

Det ble gjennomført en behovsundersøkelse blant befolkningen i de fire utvalgte landsbyer i Kroeng Batoi. På bakgrunn av denne, ble bedre tilgang til rent vann valgt ut som et konkret utviklingsprosjekt.

Hovedaktivitetene i pilotprosjektet var blant annet konstruksjon av brønner og nye vanntanker i de fire landsbyene, med en målgruppe på 1355 mennesker. Arbeidet ble utført av både kvinner og menn fra landsbyene. Menn og kvinner mottok lik lønn for arbeidet.

Den lokale kulturen verdsatte ikke kvinners involvering i utviklingsarbeid eller i beslutninger om landsbysaker. Det ble derfor gitt lederopplæring for kvinner og opplæring i grunnleggende prinsipper for helse og sanitær. Det ble opprettet landsbykomiteer som skulle holde oversyn med gjennomføringen av prosjektet og arbeide for utvikling i lokalsamfunnene.

Målet var at minimum 40 prosent av de valgte komitemedlemmene skulle være kvinner. Landsbykomiteene besto av syv til ni medlemmer.

Resultater: 60 prosent kvinner i de valgte landsbykomiteene

Da landsbykomiteene var valgt, viste det seg at 60 prosent var kvinner. Mange av dem var unge. Det vitner om økt anerkjennelse og tillit til kvinner som beslutningstakere. En gjennomgang viste at prosjektet opplevdes som svært nyttig i lokalsamfunnet.

Representanter, og spesielt kvinner, rapporterte om større mulighet til å dele sine synspunkter om aktiviteter og utvikling i lokalsamfunnet, og til å påvirke lokale beslutninger. Innbyggernes bevissthet om den nasjonale fredsprosessen hadde også økt.

En evaluering gjennomført av Norsk Folkehjelp i 2013, viste at en del av landsbykomitemedlemmene sluttet. En av årsakene var at de som deltok i konstruksjonsarbeid i prosjektet fikk lønn, i motsetning til komitemedlemmene.

Ifølge ILO, som har fortsatt å jobbe i området, var det også utfordrende for unge å forplikte seg for hele perioden på to-tre år. Likevel er landsbykomiteene fremdeles aktive i 2015. I dag er 35 prosent av medlemmene kvinner, hvorav 50 prosent i sentrale beslutningsposisjoner som styreledere og kasserere. Kvinner har dermed fått innflytelse over sentrale beslutninger i landsbyene og tar aktivt del i fredsbyggingen.  

Tilgang til rent vann

Som følge av pilotprosjektet fikk de fire landsbyene bedre tilgang til rent vann. Dette har bidratt til at kvinner sparer mye tid på å hente vann. ILO rapporterer at mer enn 30 prosent av husholdningene har opprettet nye virksomheter, som planteproduksjon, produksjon og salg av klær, og sybutikker som drives av kvinner.

Utvider arbeidet

I tråd med MPSIs ambisjon har pilotprosjektet blitt fulgt opp med en fase to, som også finansieres av Norge. ILO og den lokale arbeidsgruppen fra pilotprosjektet har utvidet aktivitetene til ytterligere fem landsbyer. Prosjektet er utarbeidet i konsultasjon med lokalsamfunnene, deriblant landsbykomiteene fra pilotfasen og NMSP.

At lokale parter vil fortsette samarbeidet tyder på at pilotprosjektet bidro til å styrke tilliten mellom befolkningen og sentrale aktører i fredsprosessen.

Utviklingen kan ikke tilskrives pilotprosjektet alene. Det er mange faktorer som har spilt inn. En uavhengig gjennomgang av MPSI fra 2014 bekrefter like fullt at pilotprosjektene, til tross for at de var små, hadde betydning fordi de ble gjennomført i politisk viktige områder. De gjorde det mulig for lokalsamfunnene å flytte ut av jungelen og begynne å leve normale liv.

Pilotprosjektene viste også at det var mulig å operere trygt på tvers av territorier som ble kontrollert av flere ulike aktører, og at ulike organisasjoner kunne samarbeide og overholde fredsavtalen.

Publisert 07.12.2015
Sist oppdatert 08.12.2015
Flere eksempler:

Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO)

Kilder