God valggjennomføring, men sårbar demokratiutvikling

Siden Oslo-avtalen i 1993 har Norge hatt et omfattende utviklingssamarbeid med palestinske myndigheter for å bidra til fred mellom Israel og Palestina.

Valgstøtten siden 1999 har bidratt til gjennomføring av gode valg og etablering av et valgsystem som det er stor tillit til. Demokratibyggingen har likevel møtt store utfordringer. Valgene har ikke gitt den legitimeringen av selvstyremyndighetene og styrkingen av de palestinske forhandlerne som var delmål for valgstøtten.

Hvorfor: Demokratisering som en del av statsbyggingen

Mor og barn ser ut mot murvegg. Palestina.
Fra 1999 til 2013 bevilget Norge 28 millioner kroner i valgstøtte til Palestina. Støtten bidro til at det ble gjennomført valg, men valget førte begrenset grad til at selvstyremyndighetene fikk økt legitimitet i befolkningen.
Foto: Espen Røst

Hovedmålet for norsk bistand til Palestina er å bygge fundamentet for en selvstendig og demokratisk palestinsk stat som kan leve i fred med Israel. Valgstøtten er en del av bidraget til denne statsbyggingen.

Det første valget av president og lovgivende forsamling skjedde i januar 1996, under optimismen etter inngåelsen av Oslo-avtalen.

Palestinerne fikk først begrenset selvstyre bare over de største befolkningssentrene. Palestina var fortsatt okkupert, og utbygging av israelske bosettinger på Vestbredden og i Øst-Jerusalem skjøt fart. I størstedelen av territoriet er befolkningens muligheter til bevegelse og økonomisk virksomhet fremdeles begrenset.

På grunnlag av vurderinger av Verdensbanken, Det internasjonale pengefondet og FN slo giverlandsgruppen AHLC fast i mars 2011 at de palestinske selvstyremyndighetene var velfungerende nok som statsinstitusjoner til å kunne administrere en stat.

Hva: Demokratiske institusjoner og valg som legitimerer fredsforhandlinger

Hvor mye:

I perioden 1999 til 2013 bevilget Norge 28 millioner kroner til direkte valgrelatert støtte, blant annet valgkommisjonen. Norge bidro også til valget i 1996 gjennom støtte til oppbyggingen av det palestinske statistiske sentralbyrået, som sto for den første velgerregistreringen.

Norge støttet arbeidet med å forberede valgene, med utvikling av relevant lovgivning og valgsystemet. Parallelt ble det gitt støtte til det palestinske sivile samfunnet, blant annet for å ansvarliggjøre myndighetene.

I tillegg til målet om å bygge demokratiske institusjoner og gjennomføre gode valg, var det et ønske om at valgstøtten skulle bidra til å styrke legitimiteten til den politiske forhandlingsprosessen Oslo-avtalen initierte. Valgene skulle gi det palestinske lederskapet et demokratisk mandat og legitimitet i egen befolkning.

Resultater: Godt gjennomførte valg, men fortsatt utfordringer for demokratiutviklingen

Den norske valgstøtten har bidratt til at flere valg ble avholdt:

  • Lokale valg til kommunestyrer i Gaza og på Vestbredden i 2005
  • Presidentvalg i 2005
  • Valg til den lovgivende forsamlingen i 2006
  • Lokalvalg på Vestbredden i 2012

Valgobservatører har konkludert med at disse valgene ble gjennomført på en god måte. Det er også stor tillit til valgsystemet. Palestina preges av stor interesse for valg og vilje til å delta ved valg.

Demokratiutviklingen har vært krevende og er stoppet opp. Mellom 1996 og 2006 ble det ikke avholdt valg til nasjonalforsamlingen, og funksjonstiden til både presidenten og nasjonalforsamlingen er løpt ut fordi det ikke har vært avholdt sentrale valg siden 2006.

Mislykkede forhandlinger og fordypning av okkupasjonen førte til nye voldsbølger og intern splittelse i Palestina. Dette har undergravet både byggingen av demokratiet og legitimiteten til selvstyremyndighetene. Det har også svekket president Abbas’ forhandlingsposisjon.

Daværende statsminister i Israel, Ehud Barak, og palestinernes første president, Yassir Arafat, lykkes ikke å forhandle en endelig fredsavtale i januar 2001. Et voldelig opprør, den andre intifada, brøt ut i løpet av høsten 2000 og førte til at Israel tok kontroll over de selvstyrte områdene igjen.

Dette satte fredsprosessen kraftig tilbake og svekket de moderate kreftene som ønsket fred og forsoning på begge sider. Den palestinske økonomien ble halvert i løpet av måneder. Den er ikke bygget opp igjen ennå og lider kraftig under den strenge kontrollen av bevegelser, gods og folk som ble innført.

President Arafat døde i november 2004. Først i 2005 ble det igjen mulig å avholde presidentvalg og lokalvalg. Mahmoud Abbas vant presidentvalget, som Hamas boikottet, i januar. Hamas vant et betydelig antall av lokalvalgene som ble holdt i fire faser gjennom året – det samme året hvor Israels statsminister Sharon trakk israelske bosettere og militære ut av Gaza.

Lokalvalgene indikerte at Fatah ikke lenger var det enerådende partiet. Polariseringen i det palestinske samfunnet var et  faktum, mellom Fatah som gjennomførte Oslo-prosessen og Hamas som var terrorlistet av blant andre USA og EU for væpnet motstandskamp mot Israel i strid med Oslo-avtalen.

Valg på den lovgivende forsamlingen ble avholdt i 2006. Hamas vant flertallet av setene i et valg som observatørene ga god attest. President Abbas respekterte valgresultatet og oppnevnte en regjering ledet av Hamas. Internasjonal bistand kunne dermed ikke lenger kanaliseres gjennom selvstyremyndighetene, som ble totalt lammet.

Det brøt raskt ut borgerkrig mellom Fatah og Hamas i Gaza, som endte med at Hamas i 2007 tok full kontroll over Gazastripen. Abbas oppnevnte en ny regjering uten Hamas på Vestbredden. Splittelsen av Palestina mellom Vestbredden og Gaza satte en effektiv stopper for videre demokratiutvikling i Palestina.

Dette resultateksemplet viser at valgstøtten ga gode resultater. Samtidig er velfungerende institusjoner og solid gjennomføring av valg ikke tilstrekkelig for å sikre demokrati. Å bygge demokrati i en pågående konfliktsituasjon er risikofylt. Det internasjonale samfunnet kan bidra positivt, men må trå varsomt så de sårbare prosessene man ønsker å styrke ikke undergraves av krefter i konflikten.

Publisert 09.12.2014
Sist oppdatert 16.02.2015