Kraftutbygging ga mer energi

Utbyggingen av Kihansi-kraftverket i Tanzania ga mer energi, men skadet sjeldent økosystem. Eksempelet synliggjør hvordan utviklingsland kan sikres tilgang på ren energi, samtidig som det illustrerer kostnadene ved ikke å gjennomføre grundige analyser tidlig av eventuelle negative konsekvenser for miljøet.

Hvor mye:

Til sammen har byggingen av kraftverket kostet 237 millioner amerikanske dollar. Kraftverket er et spleiselag mellom Verdensbanken, Norge, Sida, tyske KfW, Den europeiske investeringsbanken og Tanzania. Norge bidro med 380 millioner kroner mellom 1995 og 2002.

Som følge av bekymringer fra tanzanianske myndigheter, forskere og frivillige organisasjoner om miljøkonsekvensene av kraftverket ble Verdenbankprosjektet Lower Kihansi Environmental Management Project iverksatt fra 2001-2011. Miljøprosjektet har kostet drøyt seks millioner amerikanske dollar.

Hvorfor: Behov for ren energi til kraftsystemet i Tanzania

I 1991 begynte planleggingen av Lower Kihansi Hydropower Project i Tanzania. Kraftutbyggingen ble igangsatt for å møte landets økende behov for ren energi. Kraftverket skulle sikre bærekraftig og stabil leveranse av strøm til konkurransedyktig pris. Da Norge valgte å støtte prosjektet i 1995, var byggingen av kraftverket allerede i gang.

Norge gjennomførte en egen teknisk gjennomgang av prosjektet og denne viste at den opprinnelige miljøkonsekvensvurderingen til Verdensbanken ikke var god nok. En ny vurdering ble gjennomført. I forbindelse med denne undersøkelsen ble det oppdaget en hittil ukjent paddeart og flere ukjente plantearter.

Vannsprøyt fra fossefallet skapte et spesielt mini-økosystem med arter som ikke var oppdaget noe annet sted i verden. Verdensbankens miljøprogram for området ble utvidet for å gjennomføre en helhetlig verneplan i samarbeid med lokalsamfunnet, og inkluderte kapasitetsbygging for myndighetene innen vannforvaltning.

Resultater: Økt tilgang til energi, skade på biologisk mangfold

Kraftverket åpnet i 2000. I dag står det for 32 prosent av Tanzanias produksjon av vannkraft, noe som er 20 prosent av landets energiproduksjon. Kraftverket har en kapasitet på 180 MW og en årlig produksjon på rundt 1000 GWh. Dette er større enn Alta-kraftverket i Norge, som er på 150 MW og har en middelproduksjon på 655 GWh.

Kraftutbyggingen førte til store endringer i det som regnes som ett av verdens mest artsrike økosystemer. Fordi mye av Kihansi-elva og fossen ble lagt i rør, mistet 95 prosent av økosystemet rundt fossen den naturlige vannsprøyten. Dette presset ut fuktavhengige planter, mens planter som trives i tørrere klima tok over. Den sjeldne paddearten begynte å dø ut.

Miljøprosjektet innførte kunstige vanningsanlegg, og bygde stier og broer for å holde menneskelig trafikk unna det sårbare økosystemet. Samtidig måtte kraftverket produsere under maksimal kapasitet for å sikre vannførselen i elven. Dette innebar et økonomisk tap for Tanzania på tilsvarende 6,6 millioner euro årlig siden staten måtte kjøpe drivstoff for å produsere energi på andre måter.

Tiltakene lyktes i å gjenopprette mye av det opprinnelige økosystemet, men den sjeldne padden overlevde ikke i det fri. Det finnes nå bare noen eksemplarer som har overlevd i fangenskap. Forsøk for å finne ut hva som skal til for å gjenopprette hele økosystemet og få paddene til å overleve i sitt naturlige miljø pågår.

Lærdommer: Balansen mellom energibehov og miljøkonsekvenser må vurderes på et tidlig stadium

Erfaringene fra Lower Kihansi Hydropower Project synliggjør behovet for å integrere miljøhensyn med utviklingshensyn, som ofte understrekes i diskusjoner om grønn økonomi. Hadde en skikkelig miljøkonsekvensanalyse vært gjennomført før utbyggingen av Kihansi startet, og ikke først ett år etter, ville sannsynligvis miljøkostnadene for å ta vare på økosystemet blitt lavere.

I vannkraftprosjekter og i andre utviklingsprosjekter er det å inkludere miljøhensynene utfordrende, men helt nødvendig. Norsk bistand må operere i dette skjæringspunktet mellom økonomisk vekst og lokale og globale miljøulemper i vurderinger av prosjekter.

Tiltak skal innrettes etter utviklingslandenes behov og ønsker, og myndighetene og lokalbefolkningen som blir berørt av tiltaket kan være like uenige om slike store infrastrukturtiltak som i Norge. Det er derfor viktig å legge til rette for dialog mellom ulike  interessegrupper, og å bidra til at det utvikles kapasitet til å håndtere interessekonflikter i utbyggingssaker.

Resultatrapporten 2012
Vannkraftverket i Kihansi står for 32 prosent av all vannkraft som produseres i Tanzania.
Foto: Thomas Vermes
Publisert 10.12.2012
Sist oppdatert 16.02.2015