Hovedbudskap for resultatrapporten 2015
Målene for innsatsen har i stor grad ligget fast: Likestillingsarbeidet skal oppfylle kvinners grunnleggende og universelle menneskerettigheter og gi dem de samme mulighetene som menn til å delta i alle deler av samfunnslivet, økonomisk, politisk og sosialt. Slik er målene beskrevet i budsjettproposisjonen til Stortinget for 2014-2015.
1. Betydelige fremskritt for kvinners rettigheter og likestilling de siste femten årene
Den største fremgangen har skjedd innen helse og utdanning. To tredjedeler av utviklingslandene vil ha oppnådd lik tilgang for jenter og gutter i grunnskolen i 2015.
Mødredødeligheten er redusert med 45 prosent globalt siden 2000. Kvinners politiske og økonomiske deltakelse øker, men det går sent, og utviklingen er ujevn.
2. Tusenårsmålene har ført til økt bistand til kvinners rettigheter og likestilling
At likestilling ble ett av åtte globale utviklingsmål i 2000 har sammen med jevnlig rapportering på utviklingen gitt temaet høyere politisk profil.
Det har bidratt til å øke den internasjonale bistanden til kvinners rettigheter og likestilling. Slik bistand fra medlemslandene i OECDs utviklingskomité ble tredoblet fra 2002 til 2013. Det er en langt høyere vekst enn for den totale bistanden.
3. Kvinners rettigheter og likestilling handler både om grunnleggende menneskerettigheter og smart økonomi
De universelle menneskerettighetene er et sentralt grunnlag for å styrke kvinners rettigheter og likestilling. Å sikre kvinners rettigheter er derfor et mål i norsk utviklingspolitikk.
Likestilling kan også bidra til større utviklingseffekt. Betydningen av å styrke kvinners rettigheter og likestilling som et ledd i fattigdomsbekjempelse har fått økt oppmerksomhet de siste tiårene.
4. Økt press mot kvinners rettigheter krever innsats for å hindre tilbakeslag
Konservative og religiøse krefter er sterke og har dannet nye allianser. Felles for mange av dem er motstand mot kvinners rettigheter og likestilling, og særlig kvinners seksuelle og reproduktive rettigheter.
Dette ser vi blant annet i FN, hvor sterke allianser arbeider for å begrense rettigheter det er oppnådd internasjonal enighet om.
Dette betyr at ressurser som tidligere kunne rettes mot videreutvikling, nå må konsentreres om å forsvare rettigheter som allerede inngår i det internasjonale normverket.
5. Det er et stort gap mellom forpliktelser og iverksetting
Det er fortsatt et stort gap mellom forpliktelsene mange av samarbeidslandene har påtatt seg og faktisk iverksetting i form av endret lovverk og politikk.
Det er derfor viktig å fokusere på å sette rettigheter ut i praksis.
6. De vanskeligste jobbene gjenstår
Det er de mest utfordrende oppgavene som gjenstår. En slik oppgave er å nå de mest marginaliserte kvinnene som på grunn av fattigdom, etnisitet, funksjonshemning eller bosted ikke har fått ta del i den positive utviklingen.
En annen utfordring er å bida til å endre underliggende maktstrukturer og sosiale normer som legitimerer vold mot jenter og kvinner, og hindrer deres deltakelse i sosialt, politisk og økonomisk liv.
Støtte til slik endring må ta utgangspunkt i lokale endringsagenter og ha en lang tidshorisont.
7. Norge har spilt en viktig rolle på de mest kontroversielle områdene
I tillegg til en betydelig innsats for å sikre kvinners og jenters rettigheter knyttet til utdanning og helse, har Norge spilt en viktig rolle ved å rette innsatsen mot særlig utfordrende og kontroversielle områder, som kvinnelig kjønnslemlestelse, seksuelle og reproduktive rettigheter og lesbiske, homofile, biseksuelle og transseksuelles menneskerettigheter.