Ekstern gjennomgang av Norads informasjonsstøtte

Skrevet av Gambit H+K:

Det er vår oppfatning at informasjonsstøtten har sin berettigelse, basert på den sterke norske tradisjonen for samspill mellom det offentlige og sivilsamfunnets nettverk og innsikt, anvendt for å oppnå effekter som myndighetene ikke like godt kunne evne alene. Støttemottakernes virksomhet skaper og ivaretar viktige og høyst aktuelle debatter om norsk utviklingspolitikk. Tilgangen på informasjonsstøtte sikrer et mangfold av miljøer og aktiviteter. Slik ivaretar ordningen også kunnskapsmiljøer som beriker dannelsen av politikk og kontrollen av myndigheter og næringsliv.

Midlene fra ordningen omsettes svært effektivt i store og profesjonelle organisasjoner, samtidig som den finansierer helt grunnleggende kapasitet til opplysnings- og påvirkningsarbeid i en rekke små og mellomstore organisasjoner. De fleste får beskjedne bevilgninger til å strekke langt. Det bør likevel diskuteres om dette er tilstrekkelig i lys av forventingen om resultater på overordnet nivå for ordningen.

Hvorvidt opprettholdelse av et norsk sivilsamfunn spesialisert på utviklingspolitisk innsikt er informasjonsstøttens oppgave, er et prinsipielt spørsmål. Vi opplever at Stortinget har anerkjent og vektlagt denne betydningen av ordningen. Vi opplever også at Norad selv er opptatt av hvordan ordningen kan ivareta hensynet til mangfold. Spørsmålet er hvor tungt mangfold skal vektes. Ordningen har klart definerte mål som ikke nødvendigvis imøtekommes av den fragmentering som vektingen av mangfold så langt har ledet til.

Gitt spekteret av organisasjoner og tiltak, kombinert med mangelen på nullpunktsanalyse og definerte suksessindikatorer for ordningen, er det utfordrende å skulle si noe samlet sett om informasjonsstøtteordningens resultater. I sum er det ingen tvil om at mottakerne av Norads informasjonsstøtte arbeider iherdig med å omsette midlene etter beste evne, og at ordningen definitivt bidrar til økt aktivitet landet over gjennom den store mengden kurs, seminarer, reiser, lokallagsarbeid og så videre som støttes. Hvorvidt ordningen bidrar til økt kunnskap og engasjement i befolkningen som helhet - slik man har uttalt ambisjon om - er dermed mye mer uklart. Det ser ut til å være et misforhold mellom ordningens ambisjon om å kommunisere komplekse tema på en nyansert og spennende måte, samtidig som befolkningen selv rapporterer dalende interesse for slike tema, og mediedekningen av mange oppleves som forenklet og ofte tilspisset på dette området.

Fordi mangfold i praksis har blitt et førende prinsipp for ordningen, har muligheten til å utnytte skalafordeler av midlene, eller til å tenke strategisk rundt hva man kan oppnå i form av tematisk fokus, folkelig engasjement eller holdningsendring hos utvalgte målgrupper hvis man ser “porteføljen” som helhet, gått tapt. Med en størrelsesorden på cirka 91 millioner kroner per år (inkludert FN-sambandet) eller over 360 millioner kroner i en fireårsperiode, er det åpenbart at man kan få mer ut av denne typen kommunikasjonsinvestering om man velger å rendyrke målet om nasjonal kunnskaps- og engasjementsheving, og prioriterer organisasjoner som har mulighet til å mobilisere bredt.

Det er i denne sammenhengen spesielt påfallende at mange av Norges mest folkelige forankrede institusjoner og organisasjoner - eksempelvis kirkelige nettverk, organisasjoner rettet mot skolen samt idrettsforbund og større lag og foreninger er forholdsvis svakt representert blant brukerne av informasjonsstøtteordningen. Dette fordrer en prinsipiell diskusjon rundt hvorvidt dagens ordning, hvor Norads informasjonsstøtte ivaretar eksistensen til økosystem av organisasjoner som tilsynelatende ville forsvunnet uten den, fortsatt skal vekte mangfold og svært bred distribusjon av midlene, når denne prioriteringen kan stå i kontrast til ordningens formål og ambisjoner.

Den negative trenden i befolkningens interesse, sammen med organisasjonenes egne oppfatninger om at de har vansker med å nå ut til andre enn «menigheten» som allerede er interessert og engasjert, er et sterkt signal om at debatten rundt bruken av informasjonsstøtten er betimelig.