Internasjonal bistand i endring

For første gang har både tradisjonelle og nye givere blitt enige om felles prinsipper og spilleregler for internasjonalt utviklingssamarbeid. Les 13 spørsmål og svar om Busan.
Kansanshi gruvene - en av de største koppegruvene i landet. Zambia, Skatt, Gruveindustri
Kansanshi gruvene er en av de største koppegruvene i Zambia. Norge har bistått med utvikling av skattesystemet i landet. Dette har ført til økt innbetalt skatt. Dermed kommer landets naturressurser flere av innbyggerne tilgode.
Foto: Jan Speed

Høynivåmøtet om bistandseffektivitet i Busan i november 2011 pekte utover det tradisjonelle bistandssamarbeidet mellom rike land i nord til fattige land i Sør. Møtet innebar en anerkjennelse av det nye utviklingslandskapet som har vokst fram de senere årene hvor fremvoksende økonomier som Kina, India og  Brasil står for en økende del av kapitalflyten til inn mot utviklingslandene. Nye samarbeidsmekanismer og private fond er også blitt viktige for å løse globale utfordringers om krever  internasjonal samhandling. Sivilt samfunn og privat sektor deltok på lik linje med statlige givere.

Slutterklæringen fra Busan representerer en felles plattform for disse ulike aktørene.  Både tradisjonelle og nye givere har sluttet seg til fire prinsipper som skal gjøre utviklingssamarbeid effektivt: Eierskap, fokus på resultater, inkluderende partnerskap samt åpenhet og ansvarlighet. Slutterklæringen legger vekt på at utviklingspolitikken skal være både eid og ledet av mottakerlandene.

Vi har stilt 13 spørsmål til Norads Åse Seim som deltok på Busanmøtet.

1). Hva er det viktigste man ble enige om i Busan?

At bistanden er et av flere virkemidler for å nå Tusenårsmålene og at den må brukes ”smart”. Det vil si at bistanden må innrettes strategisk for å styrke nasjonal kapasitet til å lede utviklingen,til å mobilisere nasjonale ressurser og til å utløse større kapitalstrømmer som fører til utvikling. Fokus på nasjonalt eierskap, resultater og åpenhet og er ikke noe nytt, men fikk fornyet vekt i Busan
 

2). Hvorfor er det så viktig at alle er med?

Når du ser hvem som gir og får bistand har kartet endret seg svært mye de siste ti årene. Kina, India og de andre BRICS-landene har sammen med store private fond blitt store givere. Selv om Sør- Sør partnerne reserverte seg i forhold til oppfølging av Busanerklæringen, er det svært viktig at disse nå er med i dialogen om hvordan utviklingssamarbeidet skal drives fremover.

3). Hva skiller de nye giverne fra de tradisjonelle? Hvordan er både bidrag og forpliktelser forskjellig?

De nye giverne har ferske erfaringer fra en utviklingsprosess fra selv å være lavinntektsland til å bli mellominntektsland og er ofte selv både mottakere og givere av bistand. De kan bidra med relevant kunnskap, opplæring og teknologioverføring og har kanskje en annen legitimitet og en sterkere felles referanseramme enn tradisjonelle givere fra Nord. Korea er et godt eksempel på hvordan bistanden bidro til strategiske investeringer i starten på landets eventyrlige utvikling etter Koreakrigen.

4). Dette var det fjerde toppmøtet om bistandseffektivitet. Hva er de største endringene?

Vi snakker nå om utviklingseffektivitet, ikke bare bistandseffektivitet. Det innebærer blant annet at vi ser på utvikling i et bredere perspektiv, hvor den tradisjonelle bistanden spiller på lag med privat sektor og handel og hvor utviklingslandenes ansvar for egen ressursmobilisering og nødvendige reformer er sentralt for å oppnå rettferdig økonomisk vekst. Bekjempelse av korrupsjon er et viktig element i dette.Vårt eget ansvar for å levere bistand på en måte som sikrer nasjonalt eierskap og resultater står like sterkt som  før.

5). Hva er de største manglene i erklæringen? Hva ble de ikke enige om?

Det var lange og krevende forhandlinger for å komme fram til et omforent sluttdokument. I en slik prosess må alle gi og ta. Enkelte givere ønsket å løfte menneskerettigheter sterkere fram i dokumentet. Kina ønsket ikke den sterke vektleggingen av åpenhet. Partnerlandene ønsket en sterkere formulering om bruk av nasjonale systemer i gjennomføringen av bistanden og ble i stor grad imøtekommet. Alt i alt synes jeg det er blitt et godt dokument. Nå er det bare å ”walk the talk”….

6). Er slutterklæringen blitt et kompromissdokument for å få alle med, men uten innhold?

I store internasjonale prosesser vil det alltid være nødvendig å inngå kompromisser, og noen ganger er prosessen like viktig som resultatet. Det var viktig å få de nye aktørene om bord og ha en felles plattform for dialogen om hvordan utviklingssamarbeid kan bidra til løsning av fattigdomsproblemet og de store globale utfordringene verden står overfor.

7). I Busan ble det gjort opp status for de målene som ble satt i Paris i 2005. Hvordan gikk det?

I forkant av høynivåmøtet var det gjennomført både en evaluering av effekten av Pariserklæringen og en kartlegging av de enkelte landenes oppfølging av erklæringen. Disse viser at vi ikke er kommet i mål i forhold til ambisjonene, og at jevnt over har partnerland i større grad oppfylt sine forpliktelser enn giverne.

At mye gjenstår ble illustrert av Rwandas president Paul Kagame da han i et innlegg sa følgende:

- Developing countries spend more time and energy agreeing on procedures and accounting to donors and an ever-increasing number of related non-stat actors, than in actual development work - often responding to endless questions that no answers can fully satisfy.

Dette illustrerer hvor viktig det er at det fiNnes normer og prinsipper for god bistandspraksis, og at disse følges.

Norge kommer relativt godt ut av kartleggingen av oppfølging av Pariserklæringen, men på enkelte punkter scorer vi svakere enn i 2006.  Det gjelder bl.a. tilpasning av bistandssamarbeidet til nasjonale prioriteringer og nasjonalt koordinert kapasitetsbygging, som er sentrale elementer i et eierskaps-perspektiv. Samtidig ligger Norge i tet når det gjelder bruk av nasjonale finansforvaltingssystemer og innkjøpssystmer, noe som bygger opp under nasjonalt eierskap. Det vil kreve politisk besluttsomhet og styrket innsats på enkelte områder for oppfylle forpliktelsene det ble enighet om i Busan.

8). Kan du gi et eksempel på ”smart” bruk av bistand?

 Dette handler om å støtte tiltak som utløser mer aktivitet og vekst. For eksempel i Zambia har bistandspenger blitt brukt til institusjonsutvikling innen skattevesenet. Dette har igjen bidratt til en stor økning i innbetalt skatt, som igjen kan brukes til andre utviklingstiltak. Det kan også handle om støtte til reformer som skaper bedre rammebetingelser og forutsigbarhet for private investeringer, for eksempel innen kraftproduksjon og annen produktiv virksomhet som skaper arbeidsplasser og skaper økonomisk vekst.

9). Sårbare stater opptrådte i Busan som en samlet gruppe. Hva ble resultatet?

 

Land i væpnet konflikt og i oppbyggingsfasen etter konflikt ligger lengst etter når det gjelder oppnåelse av Tusenårsmålene. Bistand til disse landene er utfordrende. For ikke å bidra til forsterking av konflikten eller nye konflikter er kontekstforståelse særdeles viktig. Man må dessuten være villig til å ta risiko. Sårbare land har samlet seg i initiativet g7+, og har utformet en ”New Deal”-erklæring som fikk bred støtte i Busan. Denne setter fredsbygging og statsbygging som overordnet mål. Ut fra sårbarhetsanalyser i det enkelte land skal en såkalt ”compact” eller kontrakt mellom givere og mottaker definere landspesifikke mål, hvordan samarbeidet skal foregå og hvilke strategier som skal følges. Norge har sluttet seg til New Deal og er forpliktet til å følge prinsippene i New Deal.

10). Vil norsk og internasjonal bistand bli bedre og gi flere resultater dersom Busan følges opp? Hvilke endringer vil vi kunne se?

Det ligger jo en visjon om varig og rettferdig utvikling til grunn for Busan-prinsippene. Vi håper å kunne bidra til utvikling av et godt fungerende statsapparat i våre partnerland med tilstrekkelig kapasitet og kompetanse til å forvalte egne ressurser på en måte som skaper vekst og resultater som kommer hele befolkningen til gode, og som legger forholdene til rette for ulike aktører i privat sektor og sivilt samfunn for å nå disse målene. Og at giverne kan la partnerlandet sitte i førersetet men ha dialog og gjensidig ansvar for at resultater oppnås.

11). Hvordan skal målene og intensjonene i Busanerklæringen nås?

Det er helt avgjørende at oppfølging skjer på landnivå, ledet av partnerlandet. Enkelte partnerland laget i samarbeid med giverne oppfølgingsplaner etter Paris og Accra, og en slik modell ligger til grunn for de såkalte ”compacts” som ligger i oppfølgingen av Busan på enkelte prioriterte områder. Giverne må spille på lag, men ikke drive initiativene og overta styringen.
I tillegg vil det være et behov for å forankre oppfølgingen i en global struktur som kan overvåke utviklingen. Busanerklæringen slår fast at den skal være ” lett”- ikke tunge byråkratiske strukturer og fora. Det er viktig å involvere FN-systemet for å inkludere nye givere som ikke er medlemmer av OECD.

12). Hva har dette å si for norsk bistand?

Norske utviklingspolitiske prioriteringer er på mange områder i tråd med viktige Busan-prinsipper, for eksempel satsingen på skatt for utvikling, arbeidet for å bekjempe korrupsjon og ulovlig kapitalflyt, skog/klima satsingen og økt resultatfokus. Vi må jobbe mer bevisst med hvordan vi kan bruke bistanden strategisk og ”katalytisk” for utløse større ressurser og resultater i partnerlandene, for eksempel gjennom offentlig/privat samarbeid. Og vi må utforske det potensialet som ligger i et triangulært samarbeid med Sør-Sør aktører. Selv om vi scorer bra på oppfølging av effektivitetsprinsippene kan vi ikke tillate oss å slappe når det gjelder måter å samarbeide på som styrker nasjonalt eierskap og bred deltakelse i utviklingsprosessen.

13). Hva er de viktigste vi som ”gammel” giver kan lære av de nye aktørene, for eksempel Kina?

Dette er et stort tema, ikke lett å besvare i noen få setninger. Man ser eksempler på at nye givere går i samme fella som vi har gjort, og at Sør-Sør samarbeid er giverstyrt og motivert av egeninteressser. Det er ingen grunn til å være naiv og tro at disse relasjonene er svaret på alt som har gått galt med tradisjonell bistand. På noen områder utfordrer de nye giverne oss ved at de ikke stiller så mange krav til partnerlandet, for eksempel knyttet til likestilling, miljøhensyn, lokal deltakelse planleggingen, , antikorrupsjon osv. De leverer resultater for eksempel i form av infrastruktur uten ”å blande seg inn”eller stille betingelser. For partnerlandet kan slike givere være å foretrekke, og kanskje er det sunt at det blir en viss konkurranse blant giverne slik at vi hele tiden skjerper oss på hva som er nødvendige krav og betingelser for å yte bistand.

Faktaboks fire felles prinsipper:

  1. Eierskap: Utviklingspolitikken og prioriteringene skal eies og ledes av utviklingslandene selv. Gjennomføringen må være skreddersydd landspesifikke situasjoner og behov. 
  2. Fokus på resultater: Våre investeringer og innsats må ha en varig innflytelse på å utrydde fattigdom og redusere ulikhet, på bærekraftig utvikling og på å styrke utviklingslandenes kapasitet på linje med de prioriteringer og retningslinjer fastsatt av utviklingslandene selv.
  3. Inkluderende utviklingspartnerskap: Åpenhet, tillit, gjensidig respekt og læring er kjernen i et effektivt utviklingssamarbeid der en anerkjenner ulike og komplementære roller til alle aktører.
  4. Åpenhet og ansvarlighet: Gjensidig ansvarlighet og ansvarlighet til de tiltenkte mottakerne, samt våre respektive innbyggere, organisasjoner, bestanddeler og aksjonærer, er kritisk for å levere resultater. Åpenhet danner grunnlag for økt ansvarlighet.
Publisert 14.03.2012
Sist oppdatert 16.02.2015