Seksuell og reproduktiv helse og rettigheter
Manglende tilgang til seksuell og reproduktive helse og rettigheter er en stor utfordring for kvinner og ungdom i fattige land.
Svært mange har heller ikke tilgang til helsetjenester, informasjon eller seksualitetsundervisning, og deres seksuelle og reproduktive rettigheter ivaretas ikke. Konsekvensene er store.
Seksuell og reproduktiv helse og rettigheter (SRHR) handler i praksis om tilgang til trygge graviditeter og fødsler, forebygging og behandling av seksuelt overførbare sykdommer, seksualitetsundervisning og om familieplanlegging, prevensjon og trygg abort. Det handler også om rett og mulighet til å bestemme over egen kropp og seksualitet.
Sett fra norsk side innebærer seksuelle rettigheter at alle, uavhengig av seksuell orientering eller kjønnsidentitet, skal kunne bestemme fritt over egen kropp og seksualitet, fri fra tvang og diskriminering.
Ulikhetene innad i og mellom land når det gjelder tilgang til moderne prevensjonsmidler og svangerskapsrelatert helsetilbud for kvinner og nyfødte, følger økonomiske skillelinjer. 49 prosent av jenter og kvinner i aldersgruppen 15–49 år i lavinntektsland har dekket sitt behov for prevensjonsmidler, tallet for høyinntekstland er til sammenligning 94 prosent (Guttmacher, 2017).
Medfører store utfordringer
Dårlig tilrettelegging for SRHR medfører store utfordringer verden over. Mangelfull tilgang til, kunnskap om, og bruk av prevensjonsmidler fører for eksempel til uønskede graviditeter og spredning av seksuelt overførbare sykdommer inkludert hiv.
En uønsket graviditet innebærer ofte høy risiko: På verdensbasis forårsakes opptil 18 prosent av svangerskapsrelatert dødsfall av at jenter og kvinner tar farlige aborter. I noen områder i Afrika sør for Sahara kan opptil 25 prosent av svangerskapsrelatert dødelighet tilskrives komplikasjoner etter farlige aborter. På grunn av et mangelfullt helsetilbud til gravide og fødende kvinner, er det også en høy risiko for dødsfall og komplikasjoner forbundet med svangerskap og fødsel i mange land.
Ungdomsgraviditet er også en vanlig årsak til at jenter slutter på skolen.
Derfor er SRHR ett av Norges prioriterte områder innen helsebistanden.
Kontroversielt tema
SRHR kan være kontroversielt i internasjonal utviklingspolitikk og på landnivå. Abort, seksualitetsundervisning, jenter og kvinners rett til å bestemme over egen kropp og seksualitet, og rettigheter for homofile, lesbiske, biseksuelle og transseksuelle (LHBT) utgjør de store stridsspørsmålene.
Derfor ønsket mange av FNs medlemsland å utelate SRHR fra bærekraftsmålene.
Gjennom diplomatisk arbeid og pådriverinnsats fra frivillige organisasjoner ble seksuell og reproduktiv helse likevel inkludert i bærekraftsmål nummer 3, som handler om å sikre god helse for alle.
I tillegg kom reproduktive rettigheter med i bærekraftsmål 5, som handler om likestilling. Bærekraftsmål 5 inkluderer også et delmål om å ende alle skadelige skikker innen 2030. Skadelige skikker som kjønnslemlestelse og barne- og tvangsekteskap henger tett sammen med SRHR.
FNs endelige versjon av bærekraftsmålene inkluderer dermed seksuell og reproduktiv helse, samt reproduktive rettigheter, men ikke seksuelle rettigheter.
Hvordan arbeider Norge med SRHR?
Norge arbeider for trygge graviditeter og fødsler, muligheter for familieplanlegging og tilgang til prevensjon, samt tilgang til lovlige og trygge aborter, seksualitetsundervisning, rettigheter for LHBT og marginaliserte grupper, bekjempelse av kjønnslemlestelse, tiltak mot seksualisert vold og behandling og hjelp til ofre.
Regjeringens handlingsplan for kvinners rettigheter og likestilling i utviklingssamarbeidet (2016-2020) og Stortingsmelding 24: Felles ansvar for felles fremtid (2016-2017) har vært en viktig del av arbeidet for å løfte en rettighetsstyrt tilnærming.
Det norsk arbeidet konsentreres spesielt rundt fire områder, beskrevet under.
Tilgang til prevensjonsmidler
Mangelfull tilgang til prevensjon er en stor utfordring i mange land. Hele 214 millioner kvinner i utviklingsland som ønsker å forhindre graviditeter, bruker ikke moderne prevensjonsmidler.
Norge er også med som garantist for at to kommersielle aktører kunne øke produksjonen av p-staver og dermed halvere prisen på produktet for lavinntektsland (2013-2018). Dette er en viktig oppfølging av FNs kommisjonen for livreddende medisiner for kvinner og barn fra 2012. P-stavene beskytter kvinner mot graviditet i tre eller fem år og er enkle for helsearbeidere å sette inn og ta ut av kvinnens overarm.
Norge er del av det globale initiativet Family Planning 2020, som jobber for at flere jenter og kvinner som ikke ønsker å bli gravide skal få tilgang til prevensjon. Norge har forpliktet seg til å støtte arbeidet.
Norge har gitt støtte til et stort antall aktører involvert i pådriverarbeid for familieplanlegging og prevensjon. Dette er også viktig som en del av innsatsen mot hiv og aids.
Resultater i arbeidet for bedre tilgang til prevensjon i over hundre land
Gjennom en volumgaranti for salg av p-staver og investeringer i UNFPA, og samarbeid med IPPF, MSI, PSI og RHSC har Norge blant annet bidratt til at:
- Prisen på p-stav er mer enn halvert i utviklingsland.
- 20,9 millioner mennesker i mer enn 100 land fikk tilgang til prevensjonsmidler via UNFPA i 2016.
- MSIs arbeid er beregnet å ha unngått 7,6 millioner graviditeter og 4,6 millioner utrygge aborter i 2016.
- IPPFs arbeid i 2016 er beregnet å ha tilbudt 45,1 millioner seksuelle og reproduktive helsetjenester, og gitt 18,8 millioner mennesker tilgang til prevensjonsmidler.
Kilder: RHSC news article 2013; UNFPA Annual Report 2016; Marie Stopes Global Impact Report: The First Step, 2016; IPPF Annual Performance Report 2016; Norads resultatportal 2015
Tilgang til trygg og lovlig abort
Restriktiv abortlovgivning, lav kunnskap og kapasitet i helsetjenesten og stigma fører til at svært mange jenter og kvinner ikke har tilgang til trygg abort. Komplikasjoner som følge av farlige aborter utført av uautoriserte tilbydere eller kvinner og jenter selv, fører til varige helseskader og unødvendige dødsfall for mange jenter og kvinner. Komplikasjoner som følge av farlige aborter har også høye kostnader for helsevesenet og familier.
Norge har tatt til orde internasjonalt for å legalisere abort og sikre tilgang til trygge aborthelsetjenester blant annet i FNs kvinnekommisjon, FNs befolkningskommisjon og under enkeltlands rapporteringer i FNs menneskerettighetsråd.
Norsk støtte har også gått til sentrale aktører som arbeider for bedre abortlovgivning og tryggere aborthelsetjenester (Ipas, IPPF, MSI, Guttmacher Institute, og WHOs Human Reproduction Program). Norge var med å etablere Safe Abortion Action Fund (SAAF) i 2008, som støtter grasrotaktører i Afrika, Asia, Latin-Amerika og Midtøsten. I Norge er organisasjonene Sex og Politikk, FOKUS, Kirkens Nødhjelp og Redd Barna, samt Folkehelseinstituttet, viktige samarbeidspartnere.
Resultater i arbeidet for tryggere aborter i utviklingsland
Gjennom støtte til Ipas, IPPF og andre organisasjoner har Norge bidratt til at:
- Om lag 600.000 kvinner mottok trygge aborthelsetjenester gjennom Ipas’ arbeid, samt at 1,2 millioner mottok informasjon om trygg abort i 2016.
- Ipas lærte opp over 6000 helsearbeidere innen trygg abort i 2016.
- I 2016 bidro IPPF til at 175 lovendringer eller politiske beslutninger om seksuelle og reproduktive rettigheter ble foretatt i 72 land.
Kilder: IPPF Annual Performance Report 2016; Ipas Annual Report 2016
Kjønnslemlestelse
WHO anslår at flere enn 200 millioner jenter og kvinner har blitt utsatt for kjønnslemlestelse på verdensbasis. Det er estimert at omtrent fire millioner jenter utsettes for kjønnslemlestelse hvert år. Kjønnslemlestelse er et alvorlig overgrep og omfattende vold mot jenter og kvinner. Det er også et brudd på menneskerettighetene.
Kjønnslemlestelse av jenter har lenge vært et taushetsbelagt område, dypt forankret i kultur og tradisjon. Nye metoder dokumenterer stadig bedre resultater, og motstand mot kjønnslemlestelse er nå forankret i flere lands politikk, lovgivning og i det sivile samfunn, inklusive blant religiøse ledere og mange trossamfunn.
Ifølge FN er kjønnslemlestelse blitt mindre vanlig i flere land, men tross positive endringer er fremgangen ujevn og praksisen fortsatt utbredt. Demografiske endringer er også en stor utfordring. Med mindre innsatsen mot praksisen oppskaleres for å holde tritt med befolkningsveksten, estimeres det at antallet jenter som blir utsatt for kjønnslemlestelse vil fortsette å øke (UNFPA, 2018).
Norge er en stor bidragsyter i arbeidet mot kjønnslemlestelse. Norge har løftet problemet i FN og andre internasjonale forum, og bidro til at FN i 2012 vedtok en egen resolusjon for bekjempelse av kjønnslemlestelse. UNFPA og FNs barnefond (UNICEF) er viktige samarbeidspartnere. I tillegg støtter Norge arbeidet til sivilt samfunnsorganisasjoner.
Gjennom FNs bærekraftsmål har det globale samfunn forpliktet seg til å avskaffe skadelige skikker, som kjønnslemlestelse, innen 2030. I 2019 lanserte regjeringen Strategi mot skadelige skikker 2019 – 2023. Strategien viser hvordan regjeringen i sitt internasjonale arbeid vil være en pådriver for bekjempelse av skadelige skikker.
Resultater i arbeidet mot kjønnslemlestelse og seksuell vold
Gjennom støtte til UNFPA, UNICEF og en rekke sivilsamfunnsorganisasjoner har Norge bidratt til at:
- Nasjonale lover som forbyr kjønnslemlestelse er på plass eller under utvikling i mange land hvor praksisen er vanlig.
- Som følge av fellesprogrammet til UNFPA og UNICEF har mer enn 21.000 lokalsamfunn offentlig støttet avskaffelsen av kjønnslemlestelse fra 2008 til 2017.
- Organisasjonen Tostan har fått 5000 landsbyer med tilsammen tre millioner innbyggere, hovedsakelig i Vest-Afrika, til å avgi erklæringer om å slutte med kjønnslemlestelse.
- Fra 2014 til 2017 har mer enn 3,2 millioner jenter og kvinner forebyggende og behandlende tjenester relatert til kjønnslemlestelse gjennom fellesprogrammet til UNFPA og UNICEF.
Seksualitetsundervisning
I desember 2017 var Norge vertskap for et ekspertmøte om seksualitetsundervisning i Oslo. I 2018 legges det opp til økt norsk engasjement og innsats for seksualitetsundervisning. Comprehensive Sexuality Education (CSE) er en pensumbasert tilnærming som tar for seg de kognitive, emosjonelle, fysiske og sosiale aspektene av seksualitet. Det har som mål å gi barn og unge kunnskap, ferdigheter, holdninger og verdier som vil gi dem mulighet til å:
- Realisere sin helse, trivsel og verdighet
- Utvikle sosiale og seksuelle forhold basert på respekt
- Kunne ta i betraktning hvordan egne handlinger påvirker egen og andres trivsel
- Forstå og sikre beskyttelse av rettigheter gjennom hele livet.
Norge jobber med seksualitetsundervisning blant annet gjennom helse- og utdanningssatsingen, ved å støtte UNFPA og IPPFs sitt arbeid med seksualitetsundervisning utenfor skolen, og UNESCOs arbeid med fokus på temaet i skolen.
Dette innebærer en rekke innsatsområder både i og utenfor helsesektoren. Gjennom aktivt politisk påvirkningsarbeid og bidrag til en rekke internasjonale organisasjoner og sivilsamfunnsaktører, har Norge blant annet bidratt til:
- at universell tilgang til seksuell og reproduktiv helse ble innlemmet i bærekraftsmålene
- at en bred forståelse av SRHR har kommet høyt opp på den internasjonale dagsorden for global helse, til tross for kontroversielle spørsmål
- at seksuell og reproduktiv helse har fått høyere politisk prioritet i mange land, hvilket har bidratt til en rekke forbedringer på nasjonalt plan
- kunnskap gjennom forskning som dokumenterer behovet for å sikre SRHR, samt hvilke tilnærminger som gir best resultater.
Viktige samarbeidspartnere innen SRHR
Norge gir betydelig støtte til FNs befolkningsfond (UNFPA) og internasjonale sivilsamfunnsorganisasjoner som Marie Stopes International (MSI), International Planned Parenthood Federation (IPPF), Ipas og Safe Abortion Action Fund (SAAF).
Det globale forskningsprogrammet Human Reproduction Program (HRP) støttes av Norge innen SRHR forskning inklusive prevensjonsmidler.