Sri Lanka

Sri Lanka har hatt en sterkere økonomi, mindre ekstrem fattigdom og høyere velferdsnivå enn mange av nabolandene. Landet har også gjennom flere tiår vært preget av borgerkrig.

Fakta om Sri Lanka

Befolkning
Flagget til Sri Lanka
Millioner
Forventet levealder
Flagget til Sri Lanka
År
BNI pr innbygger
Flagget til Sri Lanka
Tall i USD
Andel fattige (under 1.25$)
Flagget til Sri Lanka
%
HDI
Flagget til Sri Lanka
Plass

Bilateral bistand millioner kroner

Bilateral bistand millioner kroner

Bilateral bistand millioner kroner

Ceylon ble selvstendig i 1948. I 1972 skiftet landet navn til Sri Lanka. Landet ble samtidig en republikk, etter inntil da å ha vært en dominion i Det britiske samveldet. Norsk bistand startet på slutten av 1960-tallet, med støtte til organisasjonen Cey-Nor som arbeidet med næringsutvikling i tilknytning til fiskeri. Sri Lanka ble hovedsamarbeidsland for norsk bistand i 1977.

Landet hadde helt siden uavhengigheten en høyere levestandard enn mange av nabolandene i Sør-Asia. På 1970-tallet opplevde imidlertid Sri Lanka en økonomisk krise. Tradisjonelle eksportprodukter fra kolonitida, blant annet te fra plantasjene, hadde lenge opplevd fallende priser på verdensmarkedet.

Fra 1970 til 1977 ledet Sirimavo Bandaranaike en venstreorientert koalisjon med vekt på statlig kontroll av økonomien. Dette var Bandaranaikes andre regjeringsperiode. Den første startet i 1960 da hun ble landets – og verdens – første kvinnelige statsminister. I 1977 vant den sentrum-høyreorienterte opposisjonen valget. Den gjennomførte under J. R. Jayewardene en liberalisering av økonomien, og på 1980-tallet opplevde Sri Lanka en periode med betydelig økonomisk vekst.

Varebistand og distriktsutvikling

Et norskstøttet program for utvikling av landsbygda i distriktet Hambantota sør i landet startet i 1979.

Distriktsutviklingsprogrammer var en viktig del av vestlig bistand på 1970- og 1980-tallet, og ble blant annet prøvd ut av Verdensbanken. Norge støttet slike programmer i flere land, og ikke alle var like vellykkede. Programmet i Sri Lanka ble imidlertid regnet som en stor suksess.

Hambantota-programmet tok sikte på å øke inntekter og levestandard på landsbygda, og omfattet blant annet rehabilitering av vanningssystemer, skogplanting og utvikling av jordbruk, fiske og håndverksproduksjon. En av suksessfaktorene var at det i stor grad var srilankere selv som ledet programmet. Norge støttet seinere tilsvarende programmer i to andre distrikter, Monaragala og Batticaloa.

Norsk bistand omfattet også varebistand. Varebistand innebar at Norge betalte for innkjøp av varer som Sri Lanka trengte, blant annet papir til trykking av aviser. Fram til midten av 1980-tallet utgjorde varebistand om lag halvparten av den norske bistanden.

Borgerkrig og norsk megling

Sri Lankas majoritetsbefolkning er singalesere. Tamilene utgjør den største av minoritetsgruppene. Forholdet mellom de to gruppene var i perioder preget av konflikt. Konfliktene eskalerte på 1980-tallet til opptøyer og fra 1983 en langvarig borgerkrig med store omkostninger for sivilbefolkningen. Den viktigste av flere militante tamilske grupper var Liberation Tigers of Tamil Eelam (LTTE), som førte en væpnet kamp med sikte på å etablere en egen tamilsk stat.

Norsk bistand til Sri Lanka kom i kritisk søkelys hjemme i Norge etter kritikk av srilankiske myndigheters påståtte brudd på menneskerettigheter i forbindelse med urolighetene. I denne perioden ble det begått overgrep fra begge sider i konflikten. Bistanden ble i noen grad lagt om til mer støtte til flyktninger og rehabilitering av ofre for kamphandlingene.

I 1988 ble det inngått en fredsavtale, som skulle overvåkes av indiske styrker. Disse trakk seg ut i 1992 etter å ha blitt involvert i kamper med LTTE-geriljaen.

Norge var fra 1990 involvert som tilrettelegger for fredssamtaler. Utgangspunktet var kontakter etablert i forbindelse med norsk bistand til de nordlige delene av landet. I 1999 ble Norge bedt om å ta en formell rolle som megler mellom myndighetene og LTTE-geriljaen. De påfølgende fredssamtalene førte i 2002 til en avtale om våpenhvile.

Som en del av avtalen ble det opprettet en observatørstyrke, Sri Lanka Monitoring Mission (SLMM), ledet av Norge. Den besto delvis av personell fra de nordiske landene, og delvis av lokalt rekruttert personell. Observatørstyrken, der Norge sto for totalt 350 millioner kroner eller 40 prosent av utgiftene, hjalp til med å løse lokale konflikter så de ikke skulle eskalere. SLMM bidro også til å sørge for løslatelse av barn som var tvangsrekruttert.

I denne perioden tok det norske utviklingssamarbeid med Sri Lanka særlig sikte på å støtte opp under Norges rolle i fredsprosessen.

I 2003 trakk LTTE seg fra forhandlingene, men våpenhvilen holdt. I 2004 vant sentrum-venstrealliansen parlamentsvalget. Den nye regjeringen under Mahinda Rajapakse var mindre innstilt på en fredsløsning enn den foregående regjeringen ledet av statsminister Ranil Wickremesinghe fra United National Party. Rajapakse ble i 2005 også valgt til president.

Tsunami og slutt for fredsprosessen

I desember 2004 ble mer enn 30 000 mennesker drept på Sri Lanka som følge av en tsunami som rammet flere land i Sørøst- og Sør-Asia. Tsunamien førte også til store materielle ødeleggelser. Stortinget bevilget i januar 2005 en ekstraordinær bevilgning på én milliard kroner til å hjelpe ofrene for tsunamien i hele regionen, inkludert Sri Lanka.

Den militære konflikten mellom LTTE og regjeringen ble i løpet av 2006 trappet opp, og nye fredssamtaler i Genève i Sveits slo feil. Observatørstyrken SLMM fikk dårligere muligheter til å operere, og den ble avviklet i 2008.

I 2008 trakk Sri Lankas myndigheter seg fra våpenhvilen og lanserte en omfattende militær offensiv. I mai året etter kunne regjeringsstyrkene erklære krigen vunnet da de erobret det siste området LTTE-geriljaen fortsatt kontrollerte. I kjølvannet av nedkjempingen av geriljaen kom det en rekke anklager om brudd på menneskerettighetene. I 2011 ba FN om granskning av mulige krigsforbrytelser. I 2015 inngikk Sri Lanka avtale med FN om en nasjonal forsoningsprosess. Det er i dag tett kontakt mellom det internasjonale samfunnet og srilankiske myndigheter om gjennomføring av prosessen.

Bistand til krigsofre og økonomisk vekst

Norge har støttet tiltak for bosetting av de som ble internt fordrevne som følge av krigen, samt freds- og forsoningstiltak. Norge har også bidratt til flere prosjekter for økonomisk utvikling i områdene i nord, som var hardest rammet av borgerkrigen. Fra 2016 inkluderte dette et prosjekt i regi av Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO) for verdiskapning i verdikjeder for frukt, grønnsaker og fisk. Prosjektet rettet seg mot 2000 småskalaprodusenter.

Deler av Sri Lanka er utsatt for jordskred. Siden 2012 støttet Norge et samarbeid mellom Norges Geotekniske Institutt og et tilsvarende institutt på Sri Lanka om kartlegging av risiko i utsatte områder, og muligheter for varsling av skred. Norge har også bistått Sri Lanka i utvikling av en nasjonal fiskeripolitikk, gjennom et samarbeid mellom fiskerimyndighetene i de to landene.

Det økonomiske samarbeidet mellom Norge og Sri Lanka var i 2017 økende, og særlig innen IKT (informasjons- og kommunikasjonsteknologi) er det skapt mange samarbeidsprosjekter.

Sri Lanka ble et mellominntektsland i 1997. Inntekter fra migrantarbeidere har siden 1980-tallet vært viktig, i likhet med den eksportorienterte tekstilindustrien. I årene etter at borgerkrigen tok slutt, vokste økonomien raskere. Andelen som lever i ekstrem fattigdom er 4,1 prosent av befolkningen, noe som er betydelig lavere enn de fleste andre land i regionen. Sri Lanka hadde dessuten lavere barnedødelighet enn de fleste andre asiatiske land (tall for 2012) og i 2013 var mødredødeligheten redusert til samme nivå som mer velstående land som Malaysia og Sør-Korea.

Publisert 03.07.2014
Sist oppdatert 08.05.2018