Vannsamarbeid ga verken fordeling eller forsoning

Regionalt samarbeidsprosjekt på vannforsyning innfridde ikke forventningene om løsninger på politiske konflikter.

Hvorfor: Behov for samarbeid om vanntilgang

Hvor mye:

Norges bidrag fra 1995 til 2004 var på ca. 80 millioner kroner.

Konflikten i Midtøsten er en av de mest langvarige og uforsonlige verdenssamfunnet står overfor. I tillegg til de mange politiske dimensjonene, er et av stridsspørsmålene tilgangen til vann. Det er underskudd på vann i store deler av regionen, og mange av partene deler vannkilder og vannveier. I 1995 opprettet Norge et samarbeid med det Oslo-baserte Centre for Environmental Studies and Resource Management, CESAR. Samarbeidet tok utgangspunkt i behovet for felles løsninger innen vannforsyningen i regionen. Ett program dekket Israel, Jordan og Det palestinske området mens et annet omfattet Libanon, Syria, Tyrkia og Irak. Ambisjonen var at disse innsatsene skulle føre til et større regionalt partnerskap.

I tillegg til å forbedre situasjonen innen vannsektoren skulle CESAR bidra til bedre relasjoner i regionen. Fagfolk i de ulike landenes etater skulle snakke sammen og bygge personlige forbindelser som kunne føre til økt tillit. Med utgangspunkt i konkrete forhold, som for eksempel ressursoversikter, skulle man bevege seg mot mer prinsipielle og politiske spørsmål. Det skulle skapes en selvforsterkende prosess av økt tillit, gjensidige forpliktelser og løsninger som gagnet alle.

Resultater: Økt kontakt førte til noe mer tillit

Programmet førte til økt kontakt og i noen grad til økt tillit, men ga få konkrete resultater innen vannfordeling. Møter og konferanser med fagpersoner fra forskjellige stater ble organisert, og en rekke samarbeidstiltak ble satt i gang. Informasjonsutveksling økte mellom noen av partene, og i 1996 ble de viktigste partene enige om en felles prinsipperklæring om samarbeid.

Ressurskartleggingen ga ikke mye ny informasjon. Evalueringen fant at det var mangel på lokal gjennomføring av avtalte tiltak, og antydet noen mulige årsaker til dette: noen av partene ønsket et sterkere engasjement fra norske myndigheters side; det fantes ikke juridisk bindende rammeverk for gjennomføringen; i noen tilfeller ble ikke kunnskap fra norske eksperter overført slik at lokal implementering kunne finne sted; CESAR hadde ikke nok mennesker ansatt i forhold til prosjektenes størrelse. Også på dialogsiden var mange av framskrittene begrensede. Så snart de mer overordnede politiske prosessene i regionen kjørte seg fast, skjedde det samme med prosjektene i programmet. Den ønskede selvforsterkende prosessen av økt tillit og samarbeid uteble.

Lærdommer: Vann var riktig, men ikke nok

At parter som ellers lå i konflikt kunne enes om en felles prinsipperklæring for samarbeid viser at vannsektoren som inngangsportal var et godt valg. Likevel er det politikken som er viktigst. Når politiske prosesser gikk framover, synliggjorde programmet fordelene med felles løsninger. Når den politiske situasjonen i regionen ble vanskeligere, var det lite CESAR kunne gjøre.

Published 01.12.2011
Last updated 16.02.2015