A Ripple in Development?

Selv om den var en katastrofe av enorme proporsjoner, ble tsunamien bare en midlertidig forstyrrelse av utviklingen sammenlignet med forhold som har eksistert gjennom lang tid. Dette er hovedkonklusjonen i en evaluering av oppfølgingen av den internasjonale responsen etter tsunamien i 2004 i tre berørte land, Indonesia, Sri Lanka og Maldivene. Mangel på langsiktig planlegging og overordnet analyse førte riktignok til en svakere gjenopprettelse av utviklingen enn den kunne ha vært. Men studien avkrefter tidligere antakelser om at en ikke ville lykkes i å knytte godt samband mellom nødhjelp, rehabilitering og utviklingstiltak i tsunami-innsatsen.

Studien er en oppfølging av den tidligere omfattende evalueringen av tsunami-innsaten som ble gjennomført i 2005-06. Evalueringen ble ledet av Sida, og Norge har bidratt sammen med flere andre giverland. Studien tar utgangspunkt i at hensikten med bistanden etter tsunamien ikke bare var umiddelbar rehabilitering for å bringe de berørte samfunnene tilbake til status quo, men å bidra til å gjøre dem sterkere og mer motstandsdyktige mot risiko i framtiden.

Av evalueringens funn kan særlig nevnes:

• Staten har tatt på seg en ledende rolle i de tre landene, og de internasjonale organisasjonene er kommet i bakgrunnen i rehabiliteringsarbeidet. Tsunamien åpnet opp muligheter for nye former for deltakelse, men det sivile samfunn er ikke blitt tilsvarende styrket som staten.
• Det kan vises til moderat reduksjon i fattigdommen i noen områder i forhold til situasjonen før tsunamien. Men rapporten peker bl.a. på at det på Sri Lanka og Maldivene var grunnleggende svikt både hos giverne og staten når det gjaldt å forstå at de mest sårbare gruppenes økonomi ikke så mye er avhengig av infrastruktur som fungerende markeder og opplæring og kunnskaper. 
• Befolkningen i Indonesia mener de har fått en viss økning i livskvalitet etter tsunamien. Og her og på Sri Lanka er oppfatningen at kvinners status og rolle har økt. Følelsen av trauma og frykt synes imidlertid ikke å være redusert i noen av de tre landene, særlig på Maldivene er dette en sosial hovedsak for folk.
• Et interessant funn er at fordeling av bistand har vært en hovedgrunn til konflikt i de berørte områdene. Elitene har forsøkt å utnytte bistanden til sin fordel. Den lokale oppfatningen er imidlertid også at de fattige nyter mest av støtten, og boligbyggingen har hatt en sosialt utjevnende effekt.
• Tiltak for å redusere risiko for nye naturkatastrofer eller for at slike katastrofer skal gjøre tilsvarende skade trekkes fram i rapporten som en sterk side ved innsatsen etter tsunamien. Trass i klare svakheter i arbeidet, sier rapporten at sårbarheten er blitt betydelig redusert for de fattigste gruppene som er mest utsatt for katastrofer.
• Bistanden har fokusert mer på å levere tjenester enn å bygge kapasitet. Det har vært betydelig oppmerksomhet omkring kapasitetsutvikling på nasjonalt plan, mens mye lokal kapasitet ikke er blitt brukt.

Anbefalingene i rapporten er knyttet til de ulike aktørene: berørte myndigheter; givere; FN, Røde Kors/Red Crescent og frivillige organisasjoner og sivilt samfunn. Blant anbefalingene vil vi trekke fram:

• Det er viktig å styrke statens effektivitet på lokalt nivå for å sikre en god sammenheng mellom nødhjelp, rehabilitering og langsiktig utvikling

• Det er behov for mer langsiktige analyser
• Det er behov for en bedre målretting av innsatsen for å gjenopprette folks levekår 
• Det er behov for en mer integrert områdetilnærming
• En bør ha en mindre streng, mer omfattende modell og forståelse av risikoreduksjon, hvor sammenhengene mellom nødhjelp, rehabilitering og utvikling styrkes
• Sterkere satsing på kapasitetsutvikling er nødvendig.

 For nærmere informasjon se evalueringens tre rapporter: en hovedrapport, en kortere sammendragsrapport og en dokumentgjennomgang.