Villa Kulild presenterer resultatrapporten 2012
Sjekkes mot fremføringen
Stortingsrepresentanter og konferansedeltakere. Velkommen til presentasjonen av Norads sjette resultatrapport. Årets tema er resultater av bistand til naturressursforvaltning. Dette temaet går som en rød tråd gjennom Norads 50 årige historie. Og er samtidig et fremtidsrettet tema for norsk utviklingspolitikk.
Innledning
- For femti år siden hadde verden litt over tre milliarder mennesker. I Norge bodde det tre og en halv millioner, i Tanzania ti millioner. I dag er vi fem millioner mennesker i Norge, 47 millioner i Tanzania – og cirka sju milliarder i verden.
- I 1962 var Norges BNP per innbygger i overkant av 12.000 dollar. Til sammenligning hadde Tanzania et BNP på 720 dollar per innbygger.
- I 2011 var Norges BNP per innbygger ca 45.000 dollar, mens tilsvarende tall for Tanzanias var i underkant av 1400 dollar.
- I dag ligger Norge øverst på FNs Human Development Index. Tanzania ligger som nummer 152.
- Å omdanne rike naturressurser til bred nasjonal velferd har vært en viktig del av Norges historie. Våre tradisjoner for forvaltning av naturressurser har også preget den statlige norske bistanden, helt siden det første prosjektet i Kerala i India i1952.
- Da bistanden startet opp, var entusiasmen stor. Selvstendighet for tidligere kolonier skapte en stor grad av utviklingsoptimisme. Det fantes en forventning om at de nye statene raskt skulle oppleve økonomisk vekst og økt velferd.
Så etter 60 år med norsk bistand, 50 år med Norad, og 400 bistandsmilliarder senere, hva har vi lært?
Det er naturlig å starte med Kerala-prosjektet, som faktisk har lært oss veldig mye – og kanskje fått et ufortjent dårlig rykte? Samarbeidet varte i 20 år, fra 1952 til 1972. Norge bisto med å utvikle teknologi og eksperimentere med nye båttyper og redskapstyper. Norge bidro dessuten til å utvikle virksomheter på land som båtbyggeri, fiskeforedling og fryseri.
Fra situasjonen i 1950 da det knapt fantes motoriserte båter eller foredlingsfasiliteter, hadde Kerala i 1972 anslagsvis 4000-5000 motoriserte fiskebåter, 70-80 fryserier og 40-50 hermetikkfabrikker. Samtidig har prosjektet – med rette – blitt kritisert for ikke i tilstrekkelig grad å ta i betraktning de sosiale endringene som ble skapt i lokalsamfunnene.
Noen få tjente seg rike, mens mange forble fattige. I tillegg tok ikke prosjektet tilstrekkelig hensyn til risikoen for overfiske. Dette problemet oppstod rett etter at samarbeidet var avsluttet – omtrent samtidig med at det ble større bevissthet rundt overbeskatning av fiskebestander også i Norge.
Så en viktig lærdom i etterkant av Kerala, var at bærekraftig utnyttelse av naturressurser forutsetter god kartlegging av ressursbasen. Forskningsfartøyet Fridtjof Nansen har siden 1975 blitt brukt til kartlegging av fiskeressurser langs kystene av utviklingsland i Afrika og Asia. Denne informasjonen har bidratt til å avverge investeringer i fiskeflåter der det ikke hadde vært et tilstrekkelig ressursgrunnlag. I 2013 begynner forberedelsene til byggingen av et nytt forskningsskip, slik at dette programmet kan fortsette.
Det var mange gode og vellykkede tiltak i de tidlige årene, slik som utvikling av fiskeri i Namibia og distriktsutviklingsprogrammet i Hambantota på Sri Lanka. Samtidig ble den tidlige bistanden kritisert for sine såkalte «hvite elefanter». Et av de største bistandsprogrammene i Afrika, i Turkana i Kenya var et slikt eksempel. Der ble blant annet et stort fryselager for fisk bygget, men ble aldri tatt i bruk.
Fiskerifagskolen Mbegani i Tanzania har ofte blitt beskrevet som et annet eksempel på et storstilt bistandsprosjekt med minimal effekt – men det viser seg at denne skolen er i drift fortsatt og at de som har fått utdanning der er etterspurte arbeidstakere.
Den store forskjellen på de to prosjektene var at myndighetene hadde vilje og evne til å videreføre skoledriften i Tanzania. Erfaringen har vist oss at der norsk kompetanse er etterspurt for å støtte myndighetenes egne planer – og tiltak har blitt tilpasset lokale forhold - har bistanden gitt best resultater.
En annen lærdom fra de tidlige bistandsprosjektene var at store infrastrukturtiltak er avhengige av reelle lokale behov, vilje og kompetanse for å sikre videre bruk og vedlikehold. Derfor er støtte til lokal kapasitetsbygging, kompetanse og deling av erfaringer en så viktig del av de fleste bistandstiltak.
I rapporten er det flere eksempler på at utviklingsland har bedt Norge dele våre erfaringer: Da Mari Alkatiri ble statsminister på Øst-Timor i 2002 ba han om hjelp til å bygge opp en petroleumsindustri etter norsk modell. Norge har delt sine erfaringer og samarbeidet med øst-timoresiske myndigheter om å bygge egen kompetanse innen alt fra konsesjonssystemer, ressurskartlegging, produksjonsmåling og feltutvikling, til inntekstforvaltning, utslippsregulering og innsamling av miljødata. Fra 2002 til 2006 har Øst-Timors andel av inntektene fra det felles havområdet med Australia økt fra 0 til 90 prosent. De har fått på plass en skattelovgivning og et skattesystem som i 2011 innbrakte 1,3 milliarder amerikanske dollar i petroleumsskatt. Øst-Timor har også etablert et oljefond, og har tilsvarende 60 milliarder norske kroner på bok.
Bistandsprogrammene Olje for utvikling og Skatt for utvikling opplever en stor etterspørsel fra mange land. Lærdommene om datainnsamling, dataforvaltning, kompetansebygging og kunnskapsoverføring er helt sentrale deler av disse bistandsprogrammene. Dersom ikke myndighetene vet nok om ressurspotensialet sitt, om hvor mye de faktisk produserer, og om hvor høye produksjonskostnadene er, så kan de heller ikke sikre seg en rettmessig andel av inntektene fra utvinning av sine naturressurser.
Bedre skattelover og bedre kapasitet til å følge opp lovverket har stått sentralt i bistanden til f.eks. Zambia og Øst-Timor. Zambia er den største produsenten av kobber i Afrika. De endte etter privatiseringen av gruvevirksomheten på tidlig 90-tallet opp med dårlige avtaler med gruveselskapene: Fra 1998 til 2007 utgjorde kobbereksporten nesten 20 prosent av BNP, men statens inntekter fra kobberet var bare 1,6 prosent. Norges og andre giveres støtte til skattemyndighetene i Zambia gjorde at Zambia i 2008 annullerte avtalene med gruveselskapene. Med en ny lov tar landet nå inn 200 millioner dollar mer i skatteinntekter per år. Dette tallet er forventet å stige.
Olje for utvikling og Skatt for utvikling er relativt sett små bistandstiltak regnet i kroner, men er gode eksempler på at bistandsmidler kan bidra til å utløse landenes eget inntektspotensial.
Disse to resultateksemplene illustrerer også en annen viktig utfordring: Når vi bygger opp statens kapasitet til å generere inntekter, må vi også bygge opp befolkningens evne til å holde staten ansvarlig for hvordan inntektene brukes. På Øst-Timor har opprettelsen av et petroleumsfond basert på internasjonale åpenhetsprinsipper, og deltakelse i Extractive Industries Transparency Initiative, vært viktig.
Utvinningsindustri skaper store inntekter, men ikke nødvendigvis en rettferdig fordeling. Dette er også kapitalintensive næringer som ikke nødvendigvis skaper mange arbeidsplasser. Den store testen for land med store ikke-fornybare ressurser, er om de lykkes med å sikre en bedre fordeling av godene internt ved å omfordele inntektene til andre sektorer som skaper arbeid og velferd for hele befolkningen. Dette krever god kapasitet i statlige institusjoner, åpenhet i forvaltningen, og engasjement fra det sivile samfunn.
Bistanden er i stadig endring. Den norske klima- og skogsatsingen ble lansert i 2007. Skogsatsingen er nå den største satsingen i norsk bistand og Brasil er det landet som mottar mest norske bistandspenger. Avskogingen i Brasil ble i 2011 redusert med mer enn 60 prosent i forhold til gjennomsnittet de ti foregående årene. Dette tilsvarer nærmere 367 millioner tonn CO2 i reduserte klimagassutslipp. Norge betaler Brasil etter at resultatene er oppnådd: fem dollar per tonn redusert CO2-utslipp. Dette er resultatbasert bistand. Så langt har 2,55 milliarder kroner blitt satt av for utbetaling til Amazonasfondet. Av dette har 655 millioner kroner gått inn i fondet for å brukes i nye tiltak for å bekjempe avskoging og skogforringelse.
Brasilianske myndigheter har lykkes med å endre sin politikk slik at den økonomiske risikoen for de som driver med ulovlig avskoging har økt. De tiltakene myndighetene har gjennomført inkluderer sterkere kontroll, beslaglegging av dyr som beiter på ulovlig dyrket mark, og en avtale med soyaprodusenter om ikke å dyrke på ulovlig ryddet mark. Foreløpige tall viser at avskogingen har blitt ytterligere redusert i 2012, og vi snakker nå om en reduksjon på 70 prosent i forhold til referansenivået.
Brasil og Amazonasfondet er spesielt egnet for resultatbasert bistand. Det er et veletablert system for kontroll av avskoging ved hjelp av satellittbilder som legges ut på internett.
Fattigdom, spesielt i de fattigste landene, vil ikke kunne bekjempes med mindre millioner av selvbergingssmåbrukere og fiskere produserer mer og tjener mer. Klimaendringer med mer tørke og flom er et hinder for en slik utvikling. Årets resultatrapport viser også Norges støtte til klimarobust landbruk. Dette er en form for landbruk som minimerer inngrepene i jorda slik at den holder bedre på næringsstoffene, og blir mindre utsatt for flom og tørke.
I Mali, er tørke et problem for landbruket. I rapporten har vi med et eksempel fra økofarmprosjektet i Mali, der en omlegging av produksjonen har gitt en økning i avlingene med 50 til 100 prosent.
Et annet eksempel er Zambia der en der en gren av den nasjonale bondeorganisasjonen Conservation Farming Unit har gitt opplæring til over 200.000 småbønder, som har doblet sine avlinger. Dette betyr at mange kan endre livstil: Fra å være avhengig av produksjonen bare for å ha nok å spise, til å kunne selge deler av avlingen, kjøpe husdyr og sende barna på skolen.
Det er viktig at fremtidens bistand baserer seg på kunnskap. Forskningens betydning for å øke produktiviteten i landbruket er viktig. Norge har siden 1989 støttet et internasjonalt forskningssamarbeid – CGIAR – som blant annet har utviklet nye typer hvete, ris og mais, og utviklet nye vaksiner for buskap. Til sammen har de skapt en økonomisk gevinst tilsvarende 14,1 milliarder dollar i Asia alene. Gjennom forskningen har vi fått én flomresistent rissort, og tørkeresistente hvete- og maissorter. Dette er et viktig virkemiddel for matsikkerhet i møte med klimautfordringene.
Støtte til og bedre håndhevelse av lover og reguleringer, kan ha store positive ringvirkninger. I rapporten viser vi blant annet et eksempel på støtte til fiskerilovgivning i Vietnam. Resultatene viser at lovbrudd i fiskerisektoren har gått ned med 50 prosent og bedre regler for utdeling av oppdrettskonsesjoner har økt inntektene til oppdrettere.
Strøm gir utvikling. Utbygging av vannkraft har vært en del av norsk bistand siden Tibetmisjonen startet byggingen av Tinau-kraftverket i Nepal i 1966.
I fjor lanserte FNs generalsekretær Energy+ i Oslo, som er et partnerskap mellom ulike givere og mottakerland. Målet er strøm til alle og å få ned CO2 utslippene fra kraftsektoren. Målet er å bruke den samlede bistanden til energi smart slik at den kan fjerne barrierer for private investeringer i fornybar energi i fattige land, og legge forholdene til rette for at også de fattigste landene i fremtiden skal få tilgang til klimakapital og somet bidrag til å redusere kostnadsforskjellen mellom for eksempel diesel eller kull og fornybar energi.
Norsk bistand til energi går også til investeringer i fornybar energiprosjekter direkte gjennom Norfund. Sammen med Statkraft eier de selskapet SN Power som nå har 38 kraftverk i produksjon og ni under utbygging. Trønder Energi har sammen med Norfund bygget vannkraftverk i Uganda. I norsk målestokk dreier dette seg om et mini-kraftverk, men i Uganda står det for syv prosent av strømproduksjonen. Bare syv prosent av vannkraftpotensialet i Afrika er bygget ut. Her er det med andre ord store fremtidige muligheter!
Norsk støtte til utbygging av strømnett er med på å fjerne barrierer for å investere i kraftproduksjon. For å nå de aller fattigste er det også viktig å finne løsninger for de som ikke er tilknyttet strømnettet. I Laos støtter Norge gjennom Verdensbanken utbygging av strømnett, kombinert med nettverksfrie løsninger som solcellepaneler og små vannkraftverk. Strømdekningen har økt fra 15 til 71 prosent mellom 1995 og 2010.
I mange landsbyer som ble knyttet til strømnettet var det så mye som 30 prosent av befolkningen som ikke hadde råd til å koble seg til nettet. Dette gjaldt i stor grad kvinnestyrte husholdninger. Disse har fått tilgang til rentefri kreditt, og dette har gjort at andelen uten strøm i disse landsbyene har gått ned fra 30 til ti
De store bistandspengene går gjennom det multilaterale systemet. I 2011 gikk 45 prosent av bistandsmidlene gjennom FN, Verdensbanken og andre internasjonale organisasjoner. Støtte til internasjonale organisasjoner gir et lite land som Norge mulighet til å oppnå større resultater enn vi kan klare alene. Her er noen eksempler på resultater, basert på litt «magisk matematikk»:
Verdensbanken rapporterer at de har gitt 113 millioner mennesker tilgang til rent vann de siste årene. Hvis man sammenholder det med størrelsen på den norske støtten, kan man si at Norge har gitt vann til 1,7 millioner mennesker.
FNs utviklingsfond, UNDP, rapporterer at de i perioden 1991 til 2011 har bidratt til en utslippsreduksjon på nesten 4 000 megatonn CO2. Norges andel av UNDPs budsjett er fem prosent, så man kan si at 200 megatonn reduserte utslipp kan tilskrives Norge.
Norges og andre lands støtte til å bygge afrikansk forhandlingskapasitet i forbindelse med en FN-avtale om genressurser gjorde at de Afrikanske landene fikk gjennomslag for sine synspunkter og økt kontroll med egne ressurser og potensielle fremtidige inntekter.
Så, hvordan ser fremtidens bistand ut, hva er veien videre?
Nedtellingen mot fristen for FNs tusenårsmål i 2015 har begynt. Selv om verden som helhet allerede har nådd målet om halvering av ekstrem fattigdom og sult kommer verken Afrika sør for Sahara eller Sør-Asia til å nå målet innen 2015. Ingen av landene som betegnes som sårbare stater kommer til å nå ett eneste av målene. Økt befolkningspress i allerede sårbare områder kommer til å forverre denne utfordringen: Verden forventes å få to milliarder flere mennesker de neste 30 årene.
Global oppvarming leder til klimaendringer som ofte rammer de fattigste hardest. 65 til 80 prosent av mennesker i utviklingsland lever av landbruk. Blant de av verdens befolkning som lever av fiske, bor 95 prosent i utviklingsland. På grunn av denne avhengigheten av lokale naturressurser blir de ekstra sårbare for svingninger i temperaturer og nedbørsmengder.
Fattigdom kan samtidig skade miljøet og bidra til klimaendringer. Én av fem mennesker lever i dag uten tilgang til elektrisitet. Sanking av ved til brensel har negative konsekvenser både for mennesker og miljø. Luftforurensing fra vedovner leder til luftveissykdommer og tidlig død for inntil to millioner mennesker hvert år. Vedhogsten kan lede til avskoging og skogforringelse. Avskoging står for en sjettedel av globale klimagassutslipp. Det går en linje fra de kvinnene og barna som hver dag bruker mye av sin produktive tid til vedsanking, til de globale løsningene som ble diskutert i Doha.
Selv om de rike landene hadde gjort dramatiske kutt i egne utslipp nå, hadde ikke det vært tilstrekkelig. Bedre forvaltning av naturressurser er nødvendig både for å takle ekstrem fattigdom og utfordringen med global oppvarming. Over 80 prosent av utviklingslands potensial for å redusere utslipp ligger i å bremse avskogingen, drive klimasmart landbruk, bruke ren energi og energieffektivisering. Da må givere være villige til å finansiere miljøvennlige utviklingsplaner og betale for økosystemtjenester. Dette er i dag viktige satsingsområder for norsk bistand.
Oppdraget er enormt. Vårt bidrag er lite i den store sammenhengen. Bistandsoverføringer utgjør en liten del av de totale pengestrømmene til utviklingsland – rundt 10 prosent.
Kort sagt: Bistanden må brukes smart dersom den skal spille en rolle. Den må brukes katalytisk, slik at den utløser større utviklingseffekter. Kapasitetsbygging, lovgivning, og tilrettelegging for kommersielle investeringer er virkemidler som kan utløse store effekter. Årets resultatrapport viser flere eksempler på dette.
Formålet med Norads resultatrapport er å gjøre resultater lettere tilgjengelig for alle. Jeg håper dere vil finne årets rapport nyttig og interessant!
Takk for oppmerksomheten!