Ekspertkommentaren: Håp for Haiti?
Haiti er igjen i nyhetsbildet. Valget 28. november har utløst dyp uro i det fattige jordskjelv- og kolerarammede landet. TV-bildene fra Haiti setter meg tilbake til da jeg arbeidet på UNESCO-kontoret i Port-au-Prince tre måneder etter jordskjelvet. Jeg var sendt av Flyktninghjelpen/NORCAP for å bidra med et opplæringsprogram for lærere i deres håndtering av elevenes psykososiale problemer etter jordskjelvet. Noe av det som gjorde sterkest inntrykk var folkets overlevelsesevne og pågangsmot der de strevde med å bygge opp igjen livene sine og små virksomheter midt i ruinene. Dette har fått meg til å tenke at folks reaksjon og harme i forbindelse med valget kan skjule en styrke og et håp for Haiti.
Ett år er gått siden den første store katastrofen rammet 12. januar. Jordskjelvet som drepte nær 250.000 og gjorde over 1 million hjemløse, la store deler av hovedstaden Port-au-Prince i ruiner og svøpte landet i et psykososialt sorgteppe. Det la også mye av grunnlaget for senere katastrofer dette året. Orkanen som bidro til enda flere døde, og som ble etterfulgt av kolerakatastrofen som herjer landet og tar stadig nye liv. I «heksejakten» som pågår for å finne mulige smittekilder er FN-styrker i søkelyset. På toppen av dette kom valget som har utløst raseri i folket og stor uro.
Spørsmål rundt avvikling av valget utløste diskusjon og uroligheter allerede da jeg var på Haiti. Men det ble avholdt valg. Det ble preget av uro og anklager om uregelmessigheter, men ble erklært gyldig av det internasjonale observatørkorpset. Kunngjøringen om godkjenning fra Haitis egen valgkomité og annonsering av andre valgomgang 16. januar resulterte i nye, kraftige protester. President Prevals favorittkandidat ble erklært som nummer to og var dermed med i andre valgomgang. Kritikerne mener at han «stjal» plassen fra «folkets kandidat» som kom på tredjeplass. Heller ikke forslaget om ny opptelling har dempet uroen. Kan vi likevel se håp for Haiti? Jeg mener at et grunnlag for et slikt håp kanskje nettopp ligger i det at valget har skapt engasjement og harme, istedenfor likegyldighet og apati. Raseriutfallene hos vanlige folk etter valget på Haiti kan kanskje tolkes som en styrke, som igjen kan være noe å bygge videre på i det enorme arbeidet som kommer når Haiti skal bygges opp igjen. Nettopp det at det er en indre styrke, at det finnes en bevissthet og vilje til utvikling hos folket selv, vil kunne være avgjørende.
Jordskjelvrammede Haiti pirket i verdens samvittighet. Blant hjelperne som strakk ut en hånd i nødens stund, finner vi også den nærmeste naboen, Den dominikanske republikk. Et spent naboforhold ble mykere. Scenen var generelt sett satt for en ny tsunamiinnsats. På den internasjonale giverkonferansen i mars ble det gitt løfter om svimlende 5,3 milliarder dollar til hjelp for rehabilitering av Haiti etter katastrofen. Det ble også snakket varmt om en mulighet som åpnet seg for endret utvikling for det lutfattige landet. En tredjedel av pengene er kommet inn til nå. Og selv denne betydelige summen penger ser folk lite resultater av. Men pengene ligger der, og mye mer er i vente. Et styringssystem, som internasjonale og nasjonale krefter skal bestyre i fellesskap, er etablert. Bill Clinton tar del i styringen, og Norge er med i det celebre selskap.
Som ved tsunamien i 2004 strømmet det til hjelpere og hjelpeorganisasjoner, igjen altfor mange og ofte dårlig koordinert, særlig i forhold til lokale krefter. Gjennomganger og evalueringer er nå i ferd med å oppsummere erfaringene fra den første innsatsen. Et tjuetall evalueringer ligger ute på nettsiden til det humanitære læringsnettverket ALNAP (www.alnap.org) som har opprettet egen Haiti-portal. Det er planer om et større samlende initiativ for en fellesevaluering av effekten av innsatsen for Haiti. Norge vil delta i dette.
Haiti led fra før av svake styringssystemer og ble ytterligere svekket ved jordskjelvet. Folks reaksjoner og harme over myndighetenes manglende grep og innsats, og generelt manglende synlige resultater av støtten som skulle være kommet til landet, kan kanskje være tegn på indre styrke og kan slik være med på å snu utviklingen i positiv retning. Men muligheten for en positiv utvikling har noen klare forutsetninger:
Ytre tilførsel av ressurser: De lovede midlene må komme. Og de må settes inn slik at de styrker landets egne krefter. De må bidra til kompetansebygging, av myndighetene, av institusjoner og av enkeltmennesker. Det haster med å få fjernet de synlige bevisene på katastrofen. Dette har vist seg å by på store problemer, i stor grad av juridisk art i og med at eiendomsforhold er høyst uklare. Men det må ryddes opp etter ødeleggelsene og folk må få et anstendig sted å bo, med mer varig tak over hodet og sanitærforhold som sikrer helse og menneskeverdige forhold.
Læring for framtida: Erfaringer fra innsatsen etter jordskjelvkatastrofen må analyseres i evalueringer og gjennomganger som kan legge et mer robust grunnlag for framtida i dette katastrofeutsatte landet.
Heling av nasjonens psykososiale traume: «Vi er en nasjon i sorg. Vi trenger hjelp til å komme oss over dette.» Dette var synspunkter som kom igjen og igjen i møtet med lærerne som deltok på det psykososiale opplæringsprogrammet jeg hadde ansvaret for ved UNESCO-kontoret i Port-au-Prince. Utdanningssystemet er en nøkkel til slik heling. Hvor det også må inngå bedre forberedelse mot nye katastrofer og utvikling av tro på egne krefter.
Det er håp for Haiti. Men om det skal være realisme i dette håpet, må potensialet som ligger hos folket selv utnyttes. Haitis framtid må bygges på landets egne krefter.
Publisert i Dagsavisens debattsider 12. januar 2011.