Ekspertkommentaren: For mye lat tenkning om utvikling?
Synspunktene fremmes i en bok som preges mer av tung faglighet enn polemikk. Den heter ”Poor Economics – A Radical Rethinking of the Way to Fight Global Poverty”, og er skrevet av Abhijit Banerjee og Esther Duflo (B & D). Dette er to ultraproduktive økonomer som frekventerer rankinglister over viktige tenkere og lyttes til i internasjonale fora.
Fattigdom i laboratoriet
Boka gir en inngående gjennomgang av ulike sider ved de fattiges liv – hvordan de handler og hvorfor. Første del heter “Private lives” og har et kapittel om hvert av temaene sult, helse, utdanning og familiestørrelse (befolkningsvekst). B & D utnytter først og fremst ny og mikrobasert forskning – ofte sin egen. Spesielt bygger de på det som trolig er den sikreste måten å komme fram til kunnskap om effekter på; randomiserte eksperimenter. Disse måler effekter av tiltak ved at det gjennomføres et tiltak i en gruppe og ikke – eller et annet tiltak - i en annen. Gjennom tilfeldige utvalg sørges det for at det ikke er andre systematiske forskjeller mellom gruppene enn tiltaket.
| |
Denne metodikken er kanskje mest velkjent fra forskning om legemidler og ikke omstridd ut fra tvil om dens utsagnskraft. Den viktigste kritikken mot metodikken er at den begrenser hva en kan få svar på. Betydningen av priser og inntekt for bruk av moskitonett kan måles ved at en gir gratis nett til en tilfeldig utvalgt gruppe mennesker mens en sammenliknbar gruppe må betale for nettene. Men en kan ikke gjennomføre demokratiske reformer eller endre handelsregime i et tilfeldig utvalg land, og sammenlikne med en gruppe land der en ikke gjør det. Slike spørsmål er også viktige for utvikling, men må belyses med andre metoder enn eksperimenter. |
Fattigdomsfeller
Hvor det eksisterer fattigdomsfeller er selve grunnspørsmålet i boka. Videre hvilke mekanismer som skaper dem og hvordan de eventuelt kan fjernes. Begrepet brukes også på landnivå – Colliers ”The Bottom Billion” er et velkjent eksempel på dette. Her er vi kun på mikronivå. Fattigdom kan tvinge eller lede folk til atferd som reduserer deres framtidige inntekt. Fattigdom gir liten eller ingen mulighet for å investere eller ta risiko, som ofte er en forutsetning for økt inntekt. Å få mange barn kan være en rasjonell strategi for å sikre egen alderdom, men kan gi det enkelte barn så vel som samfunnet dårligere utsikter. Eksemplene står i kø. B & D tar ikke eksistensen av slike for gitt, men presenterer en rekke studier som belyser om fattigdomsfellene finnes. La oss se på noen eksempler.
Manglende informasjon og gale forventninger
Flere studier tyder på at en utbredt misoppfatning blant fattige er at de første skoleårene er uviktige sammenliknet med senere skolegang. Dette bidrar til at utbyttet for de fattigste i lavere utdanning svekkes. Funnet har viktige implikasjoner. Selv om kvaliteten på undervisningen er et formidabelt problem, vil ikke økt kvalitet nødvendigvis bedre skoleutbyttet hvis en slik misoppfatning står i veien. Her kommer de med et av sine få universelle forslag: Senk ambisjonene for hva som skal læres i skolene, men gjør til gjengjeld denne ambisjonen til et absolutt krav om hva alle barn skal oppnå.
Hva som skaper fattigdomsfeller innen helse framstår som mer komplekst, men også her presenteres slående tendenser. En er at fattige er villige til å bruke mye penger på dyr behandling etter at de er blitt syke, men lite eller ingenting på forebygging. Etterspørselen etter sengenett mot malaria eller klor mot infisert drikkevann er svært lav. Dette til tross for at få utgifter gir større helsemessig uttelling enn disse. Til sammenlikning påviser de at pengene sitter løst for å kjøpe behandlinger som ofte er både dyre og dårlige.
Dette er eksempler på et generelt fenomen. De fattige ender i fattigdomsfeller som følge av manglende informasjon og gale forventninger. I noen tilfeller kan gode informasjonskampanjer være mest effektivt. I andre kan subsidiering være det beste. Svaret på hva som er best må i følge B & D søkes i atferdsstudier.
Problemene velferdsstaten har løst for oss
Dette er kjernetematikk innen moderne økonomier. Asymmetrisk informasjon – at en part vet mer om verdien av et verdipapir enn en annen – var noe av årsaken til finanskrisen. Den skandinaviske kombinasjonen av markedsøkonomi og velferdsstat er en økonomisk suksess også fordi vi har konstruert institusjoner som løser slike problemer på en effektiv måte. Informasjonsproblemene i markeder for helse, utdanning og pensjoner er formidable, og er i vårt samfunn møtt med en kombinasjon av offentlige leveranser, subsidiering, rettigheter og annen regulering. B & D minner oss tydelig om nettopp dette – også for oss kunne disse problemene vært større om staten ikke hadde løst dem for oss for lengst.
Hvorfor vokser ikke de små bedriftene?
En svært stor andel av de fattige driver bitte små bedrifter. I byene er det småsalg og tjenesteyting, på landsbygda er det sjølforsyningsjordbruk, begge steder kan en finne småindustri. Et av de mest sentrale spørsmålene innen utviklingsøkonomi er hva som hindrer slike små virksomheter i å vokse. For noe må det være. Det alt vesentlige av veksten i utviklingsland kommer fra vekst i større bedrifter.
Her står en overfor noe som kan se ut som et paradoks. Den marginale avkastningen av kapital - den inntektsøkningen en liten investering i en bedrift medfører - er vanligvis svært stor i de minste bedriftene. Et lite lån vil i slike tilfeller kunne nedbetales lett, og være ”gnisten” som får i gang vekst. Så hvorfor vokser ikke disse bedriftene?
Høy marginal avkastning – men ikke etter at spaden er kjøpt
B & D reiser spørsmålet om det her er en kinkig kombinasjon av teknologiske, finansielle og institusjonelle faktorer som er på ferde. De bygger på empiri der det er eksperimentert med tildeling av beløp av ulik størrelse til entreprenører. Det har vist seg at de som får dobbelt så mye som andre ikke investerer tilsvarende mer. Dette mønsteret mener de skyldes at avkastningen av kapital er svært høy for små investeringer, men så faller den raskt. En spade, et lite bord, en mobiltelefon eller en ovn kan gjøre enorm forskjell i produktivitet. En kommer høyt opp på første trappetrinn, men det er stort og flatt og neste er mye høyere: For å få til ny kraftig økning i inntektene, slik at investeringen svarer seg, må det investeres mye og i ny teknologi. Men denne er ikke finansielt oppnåelig. Dessuten kan en slik ekspansjon kreve tilgang til større markeder.
Hypotesen har dersom den er riktig vidtrekkende konsekvenser for hva som skal til for vekst. Mikrokreditt – som de tar grundig opp som eget tema – kan hjelpe. Men de skyter ned oppfatningen om dette som en massevei ut av fattigdom. Hvordan en skal få til vekst i det næringslivet hvor de fattige er forblir et område uten klare svar, selv om boka gir ny veiledning for hvor det bør letes.
Tro på endringer nedenfra
Entreprenører og mikrokreditt er omtalt i bokas andre del, som heter “Institutions” og også har kapitler om temaene risiko, sparing samt politiske institusjoner. Fortsatt er oppmerksomheten rettet mot de fattige og hvordan de vekselvirker med institusjonene. Et utbredt og godt fundert grunnsyn er at bedre institusjoner er en hovedingrediens i god utvikling – mange mener en forutsetning. Det siste bestrides av B & D. De tror ikke på enkle teser om maktkonsentrasjon hos kleptokratiske eliter som en uoverstigelig stengsel for utvikling. De argumenterer for at endringer nedenfra kan gi små men viktige skritt i riktig retning.
Hva betyr boka for bistand og utviklingspolitikk?
Dette er B & D sin hovedtanke om utvikling: den fremmes ved å ta mange små skritt; grundig tenkt ut, nøye testet og samvittighetsfullt gjennomført. Som eneste grunnlag for utviklingspolitikk og bistand er nok dette en for smal vei. Det må også bygges på annet erfaringsmateriale - særlig om makrospørsmål som B & D er tynne på - og tas noen sjanser. Argumentene for at en oftere enn i dag bør følge deres vei er imidlertid vanskelig å imøtegå.
Balansen mellom solid faglighet og politiske initiativer er kanskje blitt gal? Ideen med bistand var enkel i utgangspunktet: fyll de store gapene, og utviklingen kommer! Men rommet for politiske valg har vært stort – og rådende politikk kanskje ikke alltid like solid fundert? Som Duflo lettere syrlig har uttrykt det i et mye sitert intervju: “First it was big dams, then education, then microcredit. And now we’re back to big dams”.
Om gode politiske intensjoner fører til faktiske resultater avhenger av atferd. Virkemidlene som brukes påvirker atferden til offentlige tjenestemenn, bedrifter, organisasjoner og ikke minst de fattige selv. Det er opplagt at vi i mange tilfeller tenker for enkelt om mekanismene som avgjør suksess eller fiasko. Dette har denne boka med tyngde løftet høyere på dagsorden.