Utdanning i krig, kriser og sårbare situasjoner

Nesten halvparten av alle barn som ikke går på skolen, lever i land der myndighetene ikke kan eller vil tilby dem skolegang, enten fordi landet er ustabilt over lengre eller kortere tid, eller på grunn av konflikt, katastrofe, økonomiske forhold eller andre årsaker til kriser. En samlebetegnelse for slike land, områder eller situasjoner er sårbare situasjoner.

I sårbare situasjoner blir utdanning ofte avbrutt. Grunnene kan være flere:

• fordi skolen ikke lenger er et trygt sted å være
• fordi skolen brukes til andre ting slik som husly for internt fordrevne
• fordi skolen og læremidlene er ødelagte eller fjernet
• fordi lærere ikke kommer på arbeid, eller
• fordi myndighetene stopper overføringer til skoledrift

Omtrent to tredeler av barn og unge i slike områder som ikke får utdanning, er jenter.

Hvorfor utdanning i kriser?

Retten til utdanning er nedfelt i en rekke internasjonale konvensjoner og dokumenter:

• Verdenserklæringen om menneskerettigheter (1948)
• Den fjerde Genève-konvensjonen (IV) om beskyttelse av sivile i krig (1949)
• Flyktningekonvensjonen (1951)
• Konvensjonen om økonomiske, sosiale og politiske rettigheter (1966)
• Konvensjonen om barns rettigheter (1989)
• Dakar-erklæringen (2000) om Utdanning for alle (Education for All – EFA)
• FN resolusjonen om retten til utdanning i kriser (2010)

Skole beskytter og skaper trygghet

Utdanning er ikke bare en rettighet. I katastrofer, langvarige krisesituasjoner og tidlig gjenoppbygging etter konflikter og kriser gir utdanning fysisk, kognitiv og psykososial beskyttelse.

Skole skaper trygghet fordi den foregår der det er tryggest i en krisesituasjon. Barn og unge som er berørt eller traumatisert av krisen kan lettere bli identifisert og få støtte hvis de er på skolen.

Selve utdanningssituasjonen lindrer også psykososiale virkninger av konflikter og katastrofer fordi den bidrar til opplevelse av normalitet, stabilitet og struktur. Skolegang kan gi håp og tro på framtiden for barn, unge og voksne i ekstremt vanskelige situasjoner.

Utdanning kan redde liv

Utdanning i kriser kan også redde liv gjennom å beskytte mot utnytting og skade, for eksempel bortføring, rekruttering av barn til væpnede styrker, seksuelle overgrep og vold.

Formell og ikke-formell utdanning kan bidra med kunnskap og ferdigheter som trengs i en krisesituasjon, gjennom opplæring i grunnleggende ferdigheter, opplysning og informasjon om landminer, hiv/aids-beskyttelse, konfliktarbeid og fredsbygging.

Utdannet ungdom - en del av landets kapital

Kriger og kriser kan vare i mange år. Et land som skal ta til med gjenoppbygging og stabilisering har et alvorlig problem dersom en hel generasjon av ungdom og unge voksne mangler basiskunnskaper, yrkesutdanning og høyere utdanning.

Manglende kunnskap og ferdigheter kan gjøre reintegrering og deltakelse i den nye samfunnsstrukturen vanskeligere, og dette kan igjen bidra til å skape ustabile samfunn.

Hvordan gi et godt skoletilbud?

Skole i det fri
Rent fysisk kan utdanning i krisesituasjoner være alt fra klasser holdt under et tre til skolesituasjoner som ligner normale forhold i landet. Hjelpemidlene er ofte få. De som driver skolen, mottar kanskje en kasse med enkle hjelpemidler fra organisasjoner som støtter utdanning.

Framtidsrettet og nyttig læring
Utdanning som tilbys i krisesituasjoner må være framtidsrettet, relevant og nyttig – også etter at kriser og konflikter er over. Relevant utdanning innebærer at utdanningen oppleves som nyttig, at lokal kultur, skikker og verdisystemer tas i betraktning, og at også læringsbehov som kan ligge litt fram i tid blir ivaretatt.

Godkjente planer og vitnemål
Formell anerkjenning av gjennomført utdanning er som regel en forutsetning for at barn og unge kan fortsette utdanningen i en normal situasjon, og slippe å gå om igjen. Derfor er godkjente læreplaner og vitnemål viktig i utdanning i kriser.

Samarbeid med lokalbefolkningen
Skolen drives ikke i et vakuum. Lokalsamfunnet må trekkes inn. Skolekomiteer som består av representanter for lærere, foreldre, elever og andre i det sivile samfunnet kan være nyttige både som støttespillere og som kontrollinstanser. Der skolen drives for flyktninger eller internt fordrevne, bør også representanter for lokalbefolkningen delta.

Norge som aktør i utdanning i kriser og sårbare situasjoner

Norge er en viktig aktør på den internasjonale arenaen når det gjelder arbeid med og i sårbare situasjoner og stater. Norske utenrikspolitiske dokumenter understreker at utviklingsprogrammer skal ha et klart fokus på barns utdanning i disse situasjonene.
Norge er faktisk ett av seks land i verden som har utdanning som del av sin humanitære politikk. Dette innebærer at en må gjennomføre programmer som sikrer at barn rammet av katastrofer raskest mulig kommer tilbake til en undervisningssituasjon. Videre understreker norske politiske retningslinjer at barn må lære hva de skal gjøre når katastrofer inntreffer, og hvordan de kan være med å forhindre katastrofer.

Norske bidrag til internasjonale aktører

Norge bidrar aktivt til at de globale prosessene skal holde et fast fokus på utdanning i kriser og sårbare situasjoner og bidrar med ressurser til INEE, Education for All-Fast Track Initiative (EFA-FTI) for å styrke innsatsen.
Norske bidrag kanaliseres også i stor grad gjennom internasjonale organisasjoner som har som mål å nå barn i sårbare situasjoner, som f. eks. Redd Barna, Norsk Folkehjelp, Kirkens Nødhjelp, og Flyktninghjelpen. Betydelige bidrag kanaliseres til multilaterale organisasjoner som UNICEF og UNESCO.
På nasjonalt nivå er Norge med på å bidra gjennom bilaterale støtteordninger, som f.eks. i Afghanistan, Madagaskar, Nepal, de Palestinske områder og Sudan.

Aktører på globalt og nasjonalt nivå

Styrket internasjonalt koordineringsarbeid
Fokuset på sårbare stater har vært sterkt stigende blant internasjonale aktører. Siden 1992 har arbeidet vært koordinert av en Inter-Agency Standing Committee (IASC). Målet for komiteen er å gjøre den humanitære responsen mer effektiv, forutsigbar, ansvarlig og koordinert slik at aktørene i økende grad arbeider mot de samme målene og med de samme virkemidlene i et land eller i en situasjon.

IASC består av 19 FN-organisasjoner og INGOer (Inter-Governmental Organisations) som samler informasjon, utvikler retningslinjer og verktøy og bygger kompetanse innenfor for eksempel utdanning i krisesituasjoner.

Education Clusters
FN-organisasjonen OCHA (United Nations Office for the Coordination of Humanitarian Affairs) leder koordineringsarbeidet. I 2005 ble ordningen med såkalte Education Clusters (koordinerings-instanser) innført.

Clusternes hovedsekretariat ligger i Genève. Hensikten med å etablere clustere i land som er sårbare eller rammet av en katastrofe, er formelt å sikre samarbeidet rundt planlegging, gjennomføring, rapportering og evaluering av tiltak og respons. Samtidig samarbeider clusterne med myndighetene der det er mulig.

Samarbeidet bringer blant annet med seg et mye mer effektivt og samordnet finansieringssystem. Når et cluster er etablert, kan det raskt mobilisere midler til å gjennomføre utdanningsprogrammer.

UNICEF og Redd Barna-Alliansen leder utdannings-clusterne i fellesskap.

Inter-Agency Network for Education in Emergencies (INEE)
Det internasjonale nettverket for utdanning i krisesituasjoner (INEE) er et forum med sterk faglig tyngde som samarbeider med IASC. INEE har hatt stor suksess med å samle aktører på alle nivåer, fra feltarbeidere til ledere av internasjonale organisasjoner, til dialog og utveksling rundt utdanning i krisesituasjoner.

Arbeidet går ut på å videreutvikle og dele kunnskap og erfaringer og å drive opplysnings- og påvirkningsarbeid slik at det er bredest mulig forståelse og mest mulig kapasitet og kompetanse rundt utdanning i krisesituasjoner. Dette bidrar til rask mobilisering av programmer og eksperter.

INEEs mest kjente bidrag er de såkalte minimumsstandardene for utdanning i kriser og gjenoppbygging. Disse er både normative retningslinjer og et praktisk verktøy for hjelpearbeidere. INEEs minimumsstandarder støttes av Norge og en rekke andre land.