Utdanning i krig, kriser og sårbare situasjoner

Nesten halvparten av alle barn som ikke går på skolen, lever i land der myndighetene ikke kan eller vil tilby dem skolegang, enten fordi landet er ustabilt over lengre eller kortere tid, eller på grunn av konflikt, katastrofe, økonomiske forhold eller andre årsaker til kriser. En samlebetegnelse for slike land, områder eller situasjoner er sårbare situasjoner.

I sårbare situasjoner blir utdanning ofte avbrutt. Grunnene kan være flere:

• fordi skolen ikke lenger er et trygt sted å være
• fordi skolen brukes til andre ting slik som husly for internt fordrevne
• fordi skolen og læremidlene er ødelagte eller fjernet
• fordi lærere ikke kommer på arbeid, eller
• fordi myndighetene stopper overføringer til skoledrift
• fordi folk har måttet flykte fra hjemstedet sitt

Rett til utdanning også i krisesituasjoner

Retten til utdanning er nedfelt i en rekke internasjonale konvensjoner og dokumenter. Ikke noe sted er det tatt forbehold om at retten ikke gjelder i krisesituasjoner.

• Verdenserklæringen om menneskerettigheter (1948)
• Den fjerde Genève-konvensjonen (IV) om beskyttelse av sivile i krig (1949)
• Flyktningekonvensjonen (1951)
• Konvensjonen om økonomiske, sosiale og politiske rettigheter (1966)
• Konvensjonen om barns rettigheter (1989)
• Dakar-erklæringen (2000) om Utdanning for alle (Education for All – EFA)
• FN resolusjonen om retten til utdanning i kriser (2010)
• FNs sikkerhetsrådsresolusjon 1998 fra 2011 om barn og væpnet konflikt, angrep på skoler og sykehus

Skole beskytter og skaper trygghet

Utdanning er ikke bare en rettighet. I katastrofer, langvarige krisesituasjoner og tidlig gjenoppbygging etter konflikter og kriser gir utdanning fysisk, kognitiv og psykososial beskyttelse.

Skolen kan gi fysisk beskyttelse ved at barn samles på et trygt sted og er under oppsikt av ansvarlige voksne. Kognitiv beskyttelse kan oppnås gjennom viktige beskjeder formidlet gjennom skolen og gjennom kunnskap som kan hjelpe barn og unge å klare seg i den situasjonen de befinner seg.

Barn og unge som er berørt eller traumatisert av krisen kan lettere bli identifisert og få støtte hvis de er på skolen. Selve utdanningssituasjonen lindrer også psykososiale virkninger av konflikter og katastrofer fordi den bidrar til opplevelse av normalitet, stabilitet og struktur. Skolegang kan gi håp og tro på framtiden for barn, unge og voksne i ekstremt vanskelige situasjoner.

Utdanning kan redde liv

Utdanning i kriser kan også redde liv gjennom å beskytte mot utnytting og skade, for eksempel bortføring, rekruttering av barn til væpnede styrker, seksuelle overgrep og vold.

Utdanning både innenfor og utenfor det formelle skolesystemet kan bidra med kunnskap og ferdigheter som trengs i en krisesituasjon, gjennom opplæring i grunnleggende lese- og skriveferdigheter, opplysning og informasjon om landminer, hiv/aids-beskyttelse og andre helsefarer, konfliktarbeid og fredsbygging.

Utdannet ungdom - en del av landets kapital

Kriger og kriser kan vare i mange år. Et land som skal ta til med gjenoppbygging og stabilisering har et alvorlig problem dersom en hel generasjon av ungdom og unge voksne mangler basiskunnskaper, yrkesutdanning og høyere utdanning.

Manglende kunnskap og ferdigheter kan gjøre reintegrering og deltakelse i den nye samfunnsstrukturen vanskeligere, og dette kan igjen bidra til å skape ustabile samfunn.

Hvordan gi et godt skoletilbud?

Skole i det fri
Rent fysisk kan utdanning i krisesituasjoner være alt fra klasser holdt under et tre til skolesituasjoner som ligner normale forhold i landet. Hjelpemidlene er ofte få. De som driver skolen, mottar kanskje en kasse med enkle hjelpemidler fra organisasjoner som støtter utdanning.

Framtidsrettet og nyttig læring
Utdanning som tilbys i krisesituasjoner må være framtidsrettet, relevant og nyttig – også etter at kriser og konflikter er over. Relevant utdanning innebærer at utdanningen oppleves som nyttig, at lokal kultur, skikker og verdisystemer tas i betraktning, og at også læringsbehov som kan ligge litt fram i tid blir ivaretatt.

Fleksibilitet og alternative løsninger
I land preget av kriser og konflikt er det mange som har falt utenfor skoletilbud over lang tid, noen har aldri gått på skole. Det er viktig at disse også for mulighet til å tilegne seg kunnskap og ferdigheter som kan hjelpe dem videre i livet. Ungdom i slike situasjoner har ofte ikke anledning til å ta del i et vanlig skoletilbud, så det er nødvendig å finne alternative og fleksible løsninger som er tilpasset denne gruppens behov og muligheter.

Godkjente planer og vitnemål
Formell anerkjenning av gjennomført utdanning er som regel en forutsetning for at barn og unge kan fortsette utdanningen i en normal situasjon, og slippe å gå om igjen. Derfor er godkjente læreplaner og vitnemål viktig i utdanning i kriser.

Samarbeid med lokalbefolkningen
Skolen drives ikke i et vakuum. Lokalsamfunnet må trekkes inn. Skolekomiteer som består av representanter for lærere, foreldre, elever og andre i det sivile samfunnet kan være nyttige både som støttespillere og som kontrollinstanser. Der skolen drives for flyktninger eller internt fordrevne, bør også representanter for lokalbefolkningen delta.

Kvalitet
Kvaliteten på utdanningen som gis i kriser og sårbare situasjoner er selvfølgelig en stor utfordring. The Inter-Agency Network for Education in Emergencies (INEE) har utviklet standarder for hvordan man kan sikre best mulig kvalitet i utdanning i krisesituasjoner (se nedenfor). Uten en kvalitet som gjør at skolen oppleves trygg og meningsfull, vil barn og unge ofte gi opp skolegangen og dermed miste både den beskyttelsen og utviklingsmuligheten som skole kan gi. Sentralt for å oppnå kvalitet i utdanningen er arbeidet med å rekruttere og utdanne lærere. Noen steder er det spesielt viktig å få flere kvinnelige lærere, for å få flere jenter på skole.

Aktører på globalt og nasjonalt nivå

Styrket internasjonalt koordineringsarbeid
Fokuset på sårbare stater har vært sterkt stigende blant internasjonale aktører. Siden 1992 har arbeidet vært koordinert av en Inter-Agency Standing Committee (IASC). Målet for komiteen er å gjøre den humanitære responsen mer effektiv, forutsigbar, ansvarlig og koordinert slik at aktørene i økende grad arbeider mot de samme målene og med de samme virkemidlene i et land eller i en situasjon.

IASC består av 19 FN-organisasjoner og intrenasjonale ikke-statlige organisasjoner som samler informasjon, utvikler retningslinjer og verktøy og bygger kompetanse innenfor for eksempel utdanning i krisesituasjoner.

Education Clusters
FN-organisasjonen OCHA (United Nations Office for the Coordination of Humanitarian Affairs) leder koordineringsarbeidet. I 2005 ble ordningen med såkalte Education Clusters (koordinerings-instanser) innført.

Clusternes hovedsekretariat ligger i Genève. Hensikten med å etablere clustere i land som er sårbare eller rammet av en katastrofe, er formelt å sikre samarbeidet rundt planlegging, gjennomføring, rapportering og evaluering av tiltak og respons. Samtidig samarbeider clusterne med myndighetene der det er mulig.

Samarbeidet bringer blant annet med seg et mye mer effektivt og samordnet finansieringssystem. Når et cluster er etablert, kan det raskt mobilisere midler til å gjennomføre utdanningsprogrammer.

UNICEF og Redd Barna-Alliansen leder utdannings-clusterne i fellesskap.

Inter-Agency Network for Education in Emergencies (INEE)
Det internasjonale nettverket for utdanning i krisesituasjoner (INEE) er et forum med sterk faglig tyngde som blant annet samarbeider med IASC. INEE har hatt stor suksess med å samle aktører på alle nivåer, fra feltarbeidere til ledere av internasjonale organisasjoner, til dialog og utveksling rundt utdanning i krisesituasjoner.

Arbeidet går ut på å videreutvikle og dele kunnskap og erfaringer og å drive opplysnings- og påvirkningsarbeid slik at det er bredest mulig forståelse og mest mulig kapasitet og kompetanse rundt utdanning i krisesituasjoner. Dette bidrar til rask mobilisering av programmer og eksperter.

INEEs mest kjente bidrag er de såkalte minimumsstandardene for utdanning i kriser og gjenoppbygging. Disse er både normative retningslinjer og et praktisk verktøy for hjelpearbeidere. INEEs minimumsstandarder støttes av Norge og en rekke andre land. 

Det globale partnerskapet for utdanning (GPE)

Det globale partnerskapet for utdanning (GPE) (tidligere Education for All - Fast Track Initiative (EFA-FTI)) ble etablert i 2002 som et partnerskap mellom utviklingsland, givere, multilaterale organisasjoner, privat sektor og frivillige organisasjoner. Målet er å bidra til utdanning for alle-målene. Partnerskapets hovedfokus er på å støtte opp om lands egne planer for utdanning.  Partnerskapet har 53 medlemsland og er utdanningssektorens største og viktigste globale initiativ.

• Les også: GPE: Felles løft for utdanning

GPE lanserte høsten 2012 sin strategi for perioden 2012-2015. Strategien legger blant annet økt vekt på øktstøtte til utdanning i kriser og sårbare situasjoner og GPE forplikter seg til å bidra til økt ressursmobilisering til utdanning i slike situasjoner. Norge har vært en pådriver i dette arbeidet.

Norge som aktør i utdanning i kriser og sårbare situasjoner

Norge er en viktig aktør på den internasjonale arenaen når det gjelder arbeid med og i sårbare situasjoner og stater. Norske utenrikspolitiske dokumenter understreker at utviklingsprogrammer skal ha et klart fokus på barns utdanning i disse situasjonene.
Norge er faktisk ett av seks land i verden som har utdanning som del av sin humanitære politikk. Dette innebærer at en må gjennomføre programmer som sikrer at barn rammet av katastrofer raskest mulig kommer tilbake til en undervisningssituasjon.

Videre understreker norske politiske retningslinjer at barn må lære hva de skal gjøre når katastrofer inntreffer, og hvordan de kan være med å forhindre katastrofer.

Norske bidrag til internasjonale aktører

Norge bidrar aktivt til at de globale prosessene skal holde et fast fokus på utdanning i kriser og sårbare situasjoner og bidrar med ressurser til The Inter-Agency Network for Education in Emergencies (INEE) og Global Partnership for Education (GPE) for å styrke innsatsen.

Norske bidrag kanaliseres også i stor grad gjennom internasjonale organisasjoner som har som mål å nå barn i sårbare situasjoner, som f. eks. Redd Barna, Norsk Folkehjelp, Kirkens Nødhjelp, og Flyktninghjelpen. Betydelige bidrag kanaliseres til multilaterale organisasjoner som UNICEF og UNESCO.

Norge bidrar til å fremme utdanning i sårbare stater gjennom bilaterale støtteordninger, f.eks. i Afghanistan, Madagaskar, Nepal, Det palestinske området og Sudan.