Utdanning for alle: hvem faller utenfor?
Store fremskritt har blitt gjort for barns skolegang. I 1999 var det så mange som 106 millioner barn som ikke gikk på skole. I 2008 var dette tallet nede i 67 millioner barn. De aller største forbedringene har man sett i Afrika sør for Sahara og Sør- og Vest- Asia. Men utfordringene i disse regionene er store, og til tross for fremgangen lever stordelen av barna som ikke går på skole fremdeles her.
Årsakene til at barn faller utenfor skolegang er mange. I bistanden er følgende årsaker ofte nevnt: jenter, familiens økonomi/fattigdom, bosted i landet (by/land), tilhørighet i minoritetsgrupper, funksjonshemninger. Ofte vil samme person tilhøre flere av disse såkalt sårbare gruppene samtidig og vil kunne oppleve diskriminering på flere nivåer.
I Pakistan har man sett at nesten halvparten av de fattigste barna i alderen 7 til 16 år ikke gikk på skole, sammenliknet med bare 5 % av barna fra de rikeste familiene. Ulikheten mellom fattig og rik kan forsterkes av andre faktorer. Det er 16 ganger mindre sannsynlig at fattige jenter som bor på landsbygda går på skolen enn gutter fra de rikeste familiene i byene i Pakistan.
Manglende tilgang til grunnutdanning er nært knyttet til diskriminering av sårbare grupper. I mange land er urfolk og andre minoriteter blant de fattigste og mest marginaliserte. Frafallet i skolen er langt større enn for elever fra majoritetsbefolkningen.
Én av hovedgrunnene til den sosiale og kulturelle ekskluderingen som etniske minoriteter kan oppleve, har sammenheng med at myndighetene ikke tilrettelegger for og tilbyr utdanning som tar hensyn til deres kultur og tradisjoner og som foregår på morsmålet. Det er ikke overraskende at barn som ikke forstår språket det undervises på, og som ikke får ekstra støtte, ofte faller fra og slutter før de har fullført skolen.
Barn med funksjonshemminger er en annen gruppe barn som ofte faller utenfor. Tallene for hvor mange funksjonshemmede barn i utviklingsland som får skolegang, er usikre,men i følge FNs beregninger går færre enn ti prosent av funksjonshemmede i verden på skole. Barn med funksjonshemminger opplever ofte at de ikke er velkommen til å gå på den lokale skolen, eller at den lokale skolen ikke er tilrettelagt slik at de kan delta i undervisningen. Det er også større sjanse for at barn med funksjonshemminger kommer fra fattige familier, noe som forsterker deres marginalisering. For at barn med spesielle behov også skal kunne gå på skolen er det nødvendig med opplæring av lærere, tilrettelegging av skolemiljø og involvering av lokalsamfunn. Arbeidet for å kunne nå ut til sårbare grupper kan dermed bidra til å styrke alle kvalitetsaspekter ved skolen.
For å nå målsetningen om utdanning for alle må alle offentlige skolemyndigheter i det enkelte land legge til rette for at marginaliserte og sårbare grupper skal få skolegang. Det kan være nødvendig med spesialtiltak for å nå ut til deler av landet der flertallet av barn faller utenfor, rekruttering av lærere som snakker minoritetsspråk eller justering av lærerundervisningen for å gjøre lærere bedre i stand til å møte barns ulike behov. Strategier for å nå ut til marginaliserte og ekskluderte grupper må være en del av landenes regulære planlegging: altfor få utviklingsland inkluderer for eksempel utdanning for funksjonshemmede i sine utdanningsstrategier.
Hva gjør Norge
I norsk støtte til utdanningstiltak skal det tas spesielle hensyn til inkludering av marginaliserte og sårbare grupper, inkludert funksjonshemmede. Inkludering av marginaliserte grupper er derfor en viktig del av dialogen på landnivå i land der Norge har et bilateralt engasjement.
Også overfor våre multilaterale partnere er fokuset på marginaliserte og ekskluderte grupper sentralt. Det globale partnerskap for utdanning og UNICEF som er to av Norges viktigste multilaterale partnere. Les mer om norsk støtte til utdanning her.