Kjønnslemlesting

I 2003 ble Plan for Regjeringens internasjonale arbeid mot kjønnslemlestelse av jenter lansert, og den er nylig forlenget til 2013.

Verdens helseorganisasjon (WHO) anslår;

• at mellom 100 - 130 millioner jenter er omskåret
• og at 2-3 millioner nye jenter risikerer å bli omskåret hvert år.

Geografisk utbredelse

Skikken er mest utbredt i Afrika, i et belte tvers over kontinentet fra Etiopia i øst til Senegal i vest. Den forekommer blant både muslimer og kristne og følger ikke statsgrenser, men etnisk og kulturell tilhørighet.

I land som Somalia, Djibouti, Sierra Leone, Mali, Egypt og Nord-Sudan anslås det at over 90 prosent av alle jenter blir omskåret. I Etiopia er tallet 56 % (fra 2007), Eritrea 86 %, Kenya 27 % (2007) og Tanzania 14 %.  Datagrunnlaget er imidlertid usikkert. I flere land ser man klare tegn på nedgang, som ennå ikke er fanget opp i de store nasjonale oversiktene.

Selv om praksisen er mest utbredt i Afrika, finnes den også enkelte steder i Midtøsten, i kurdiske samfunn i Iran og Irak, samt enkelte steder i Malaysia og Indonesia. WHO anslår at praksisen forekommer i rundt 40 land. Gjennom innvandring er kjønnslemlesting blitt et brennbart tema også i Europa og USA, og det har vært et kontroversielt tema i norske media.

Bakgrunn

Omskjæring av jenter har lenge vært et taushetsbelagt område, dypt forankret i kultur og tradisjon. Ingen vet med sikkerhet hvordan skikken har oppstått, men den knyttes vanligvis til kultur, religion og ønske om kyskhet og kontroll av kvinners seksualitet. Det har vært gjort mange forsøk på å få slutt på praksisen, men tiltakene har vanligvis vært fragmenterte og pådyttet utenfra, og motkreftene har vært sterke.

I mange områder blir det ansett som uaktuelt for menn å gifte seg med kvinner som ikke er omskåret, og muligheten for «å bli gift» er en viktig opprettholdende faktor. Familie og lokalmiljøet utøver derfor et sterkt sosialt press. Dette er altså et relasjonsproblem. Det er vanskelig for den ene parten å endre praksis hvis ikke den andre også gjør det.

Endringer må starte lokalt

Det er viktig å finne gode innfallsvinkler til arbeidet mot kjønnslemlesting. Dette er et område i folks liv hvor myndighetene har begrenset innflytelse. Endringsprosessen må starte i lokalsamfunn. Man må skape en bevegelse nedenfra, kombinert med påtrykk fra myndighetene. En slik prosess pågår nå mange steder, ofte i form av community dialogues, hvor folk i lokalsamfunn kommer sammen og diskuterer problemer i hverdagen og mulige løsninger. Religiøse og tradisjonelle ledere og andre nøkkelpersoner er sentrale i dette arbeidet.

Det har ofte vist seg effektivt å integrere arbeidet mot kjønnslemlesting i andre tiltak som tar sikte på å bedre folks livssituasjon. Blant de problemene som berører landsbybeboerne i det daglige, oppleves vanligvis mangel på mat, vann og veier som langt mer presserende enn kjønnslemlesting. Ofte brukes derfor en bredere tilnærming, hvor man inkluderer komponenter som uformell opplæring, ernæring, hygiene, kvinners helse, hivforebygging, mikrokreditt, små irrigasjonsanlegg eller andre tiltak som er relevante i den lokale sammenheng.

Menn må med

I mange land er det nå lovende endringsprosesser på gang med hensyn til kjønnslemlesting. Mange snakker om et momentum for endring som må gripes nå. Dette er arbeid som bør støttes langt mer aktivt enn i dag. Det er avgjørende at disse prosessene får tilstrekkelig tyngde og bredde innen et relativt kort tidsspenn. Involvering av menn er helt avgjørende siden menn har stor innflytelse når det gjelder mulighet for endring.