Kjønnslemlesting

Norge har gått ut med høy politisk profil når det gjelder å avskaffe kjønnslemlesting.

Fakta om kjønnslemlesting:

  • WHO anslår at det på verdensbasis finnes 130–140 millioner kjønnslemlestede jenter og kvinner
  • Omtrent tre millioner jenter kjønnslemlestes hvert år (WHO)
  • I mange land er det en nedgang i antall jenter og kvinner som er utsatt for kjønnslemlestelse når en sammenligner statistikk for ulike aldersgrupper
  • Det er langsiktig arbeid med fokus på endring innenfra i lokalsamfunnene som gir resultater
  • Eksempler: Nedgang på 25 prosentpoeng når man sammenligner kvinner i aldersgruppen 15-19 år med kvinner i alderen 40-44 år, i Burkina Faso på 21,4 og i Etiopia på 19,5 (2008) 
  • Selv om vi ser en nedgang i de flest landene der praksisen er utbredt, har WHO registrert en faktisk økning i antallet jenter som utsettes for kjønnslemlestelse grunnet befolkningsvekst. 
  • Det er derfor et vedvarende høyt antall jenter og kvinner som trenger oppfølging gjennom helsevesenet som følge av kjønnslemlestelse

 

Bakgrunn

Omskjæring av jenter har lenge vært et taushetsbelagt område, dypt forankret i kultur og tradisjon. Ingen vet med sikkerhet hvordan skikken har oppstått, men den knyttes vanligvis til kultur, religion og ønske om kyskhet og kontroll av kvinners seksualitet. Det har vært gjort mange forsøk på å få slutt på praksisen, men tiltakene har vanligvis vært fragmenterte og pådyttet utenfra, og motkreftene har vært sterke.

I mange områder blir det ansett som uaktuelt for menn å gifte seg med kvinner som ikke er omskåret, og muligheten for «å bli gift» er en viktig opprettholdende faktor. Familie og lokalmiljøet utøver derfor et sterkt sosialt press. Dette er altså et relasjonsproblem. Det er vanskelig for den ene parten å endre praksis hvis ikke den andre også gjør det.

Endringer må starte lokalt

Det er viktig å finne gode innfallsvinkler til arbeidet mot kjønnslemlesting. Dette er et område i folks liv hvor myndighetene har begrenset innflytelse. Endringsprosessen må starte i lokalsamfunn. Man må skape en bevegelse nedenfra, kombinert med påtrykk fra myndighetene. En slik prosess pågår nå mange steder, ofte i form av community dialogues, hvor folk i lokalsamfunn kommer sammen og diskuterer problemer i hverdagen og mulige løsninger. Religiøse og tradisjonelle ledere og andre nøkkelpersoner er sentrale i dette arbeidet.

Det har ofte vist seg effektivt å integrere arbeidet mot kjønnslemlesting i andre tiltak som tar sikte på å bedre folks livssituasjon. Blant de problemene som berører landsbybeboerne i det daglige, oppleves vanligvis mangel på mat, vann og veier som langt mer presserende enn kjønnslemlesting. Ofte brukes derfor en bredere tilnærming, hvor man inkluderer komponenter som uformell opplæring, ernæring, hygiene, kvinners helse, hivforebygging, mikrokreditt, små irrigasjonsanlegg eller andre tiltak som er relevante i den lokale sammenheng.

Menn må med

I mange land er det nå lovende endringsprosesser på gang med hensyn til kjønnslemlesting. Mange snakker om et momentum for endring som må gripes nå. Dette er arbeid som bør støttes langt mer aktivt enn i dag. Det er avgjørende at disse prosessene får tilstrekkelig tyngde og bredde innen et relativt kort tidsspenn. Involvering av menn er helt avgjørende siden menn har stor innflytelse når det gjelder mulighet for endring.