Veiledning til klimaspørsmål

Klimaendringene forsterker utviklingsutfordringene, og er et globalt fellesansvar å løse og lindre.

Erkjennelsen av at det globale klimaet er i endringer og at det haster med å redusere de globale utslippene, ble ytterligere styrket gjennom den fjerde hovedrapporten til FNs klimapanel, som sammen med Al Gore fikk Nobels fredspris i 2007 for sitt arbeid.

God, langsiktig bistand reduserer sårbarheten

Klima er en relativt ny problemstilling for bistandsforvaltningen. God, langsiktig bistand vil generelt bidra til å redusere lands sårbarhet og øke motstandsdyktigheten mot framtidige klimaendringer.

Det er imidlertid fortsatt usikkerhet knyttet til virkning og dermed også behovet for å integrere klimaspesifikke tiltak i bistandsprosjekter. Virkningene avhenger blant annet av hvor mye vi makter å redusere av klimagassutslippene, hvor sårbare land og folk er og hvordan vi tilpasser oss endringene.

Ifølge Verdensbanken og FNs utviklingsprogram (UNDP) vil imidlertid, løst anslått, omtrent en tredjedel av bistandsporteføljen bli utsatt for klimaendringer.

Dette viser at vurdering av framtidige klimaeffekter må inngå som en del av bistandsforvaltningens vurderinger.

• Les mer om klimasikring av bistandstiltak og Norads «klimavasking».

Rammer de fattigste

Global oppvarming vil gi størst effekt i polarområdene og i de fattige landene. De fattigste landene har minst skyld i problemet, og minst evne til å tilpasse seg endrede livsvilkår.

Den globale oppvarmingen vil forsterke alle dagens utfordringer i utsatte områder, og utgjør dermed en betydelig trussel mot oppnåelse av FNs tusenårsmål.

Truer matsikkerheten

FNs klimapanel (IPCC) har pekt på alvorlige konsekvenser for jordbruksproduksjon og mattilgang i Afrika. I enkelte land her er det fare for en halvering av avlinger som er avhengige av regnvann.

I Sentral- og Sør-Asia vil avlingene kunne reduseres med inntil 30 prosent fram mot 2050. Her trues livsgrunnlaget til 1,3 milliarder mennesker ved at Himalaya er truet av nedsmelting av snø og is. På kort sikt vil det gi hyppigere og kraftigere flommer, på litt lengre sikt alvorlig vannmangel.

Utviklingslandenes matvaresikkerhet kan også påvirkes indirekte ved at endrede vekstvilkår for matproduksjon globalt eller produksjon av biodrivstoff gir høyere matvarepriser.

Ubeboelige øystater

Omtrent halvparten av jordas befolkning lever i kystnære områder hvor økende havnivå vil være negativt for fiskerier, turisme, infrastruktur, jordbruk og tilgang av ferskvann. Spesielt vil befolkningen i de store lavtliggende elvedeltaene oppleve både hyppigere og kraftigere oversvømmelser.

Flere av de små øystatene vil allerede ved en global oppvarming på to grader være ubeboelige på grunn av økt havnivå. Det økte havnivået medfører større risiko for flom, stormflo, erosjon av strender og korallrev. Dette, sammen med en forventet nedgang i tilgangen på rent vann, vil true øysamfunns evne til overlevelse.

Store helseutfordringer

FNs klimapanel forventer at klimaendringene vil påvirke millioner av menneskers helse. Blant annet ventes det flere sykdomstilfeller og dødsfall ved hetebølger, oversvømmelser, stormer, branner, ras og tørke. Sykdommer som malaria og dengufeber kan ifølge WHO få langt større utberedelse.

Minst 200 millioner flyktninger innen 2050

FNs klimapanel anslår at antall klimaflyktninger framover vil øke vesentlig, men uten å tallfeste dette. Stern-rapporten om økonomi og klima (utarbeidet for den britiske regjering i 2006) viser til et anslag på 150-200 millioner mennesker som må flytte på permanent basis innen 2050 som følge av høyere havnivå, hyppigere stormer og mer intense tørkeperioder. Stern-rapporten vurderer dette som et konservativt anslag.

Kampen mot klimaendringene - et globalt fellesansvar

Kampen om klimaendringene vil ikke kunne vinnes om ikke industrilandene går foran og demonstrerer at miljøvennlig økonomisk utvikling er mulig i forhold til tradisjonell vekst med store miljøkostnader. Globalt har det vært en bevisstgjøring om den alvorlige situasjonen verden står overfor.

Det er i hovedsak utslipp fra den rike verden som til nå har bidratt til de menneskeskapte klimaendringene vi allerede opplever og kommer til å oppleve de nærmeste tiårene, samtidig som den fattige del av verden er mest sårbar for endringene.

De rike landene bør gå foran i arbeidet med å redusere utslipp, samtidig som vi bistår fattige land med å tilpasse seg klimaendringene.

Betydelige kutt i utslipp må til

Ifølge FNs klimapanel forutsetter en begrensning i temperaturøkningen til 2,0 -2,4 grader at de globale klimagassutslippene innen 2050 reduseres med 50-85 prosent fra år 2000-nivå.

For å nå dette langsiktige målet må industrilandene redusere sine utslipp med 25- 40 prosent i 2020, i tillegg til at utslippene fra utviklingsland med sterk vekst må reduseres vesentlig i forhold til prognostiserte utslipp.

I realiteten må med andre ord store deler av verdensøkonomien legges om fra høy- til lavkarbonutslipp i løpet av en relativt kort periode.

Utviklingslandene må bidra

Det er ikke mulig å oppnå de dype utslippskutt som må til uten at utviklingsland med raskt voksende økonomier bidrar. Dette vil neppe være mulig uten vesentlige reduksjoner i utslippene fra avskoging og skogforringelse i utviklingsland.

Stern-rapporten peker på at tiltak mot avskoging i utviklingsland kan være av de mest kostnadseffektive tiltakene for å redusere klimagassutslippene på kort sikt.

Landene som har reduksjonsforpliktelser under Kyotoprotokollen står i dag for om lag 30 prosent av det globale utslippet, og andelen er fallende. Selv med USA ombord ville ikke reduksjoner i industrialiserte land alene kunne gi store nok globale kutt. Kinas utslipp er nå anslått å være like store som USA, og Kinas utslipp vokser langt raskere.

Norge og EU har som mål å begrense klimaendringene til 2 grader over førindustrielt nivå. Det forutsetter vesentlige kutt innen 2020 blant landene som har forpliktelser under Kyotoprotokollen, og en reduksjon i globale utslipp med mer enn 50 prosent innen 2050.