Stadig større tro på grønn økonomi

Grønn økonomi omfatter økonomisk politikk og bruk av virkemidler som tar hensyn til naturens tålegrense og klimaendringer, og som samtidig reduserer fattigdom og bidrar til likhet og anstendig arbeid. Begrepet peker mot strategier for økonomisk politikk og utvikling som tar mer grunnleggende hensyn til naturens tålegrense og faren for klimaendringer i arbeidet for å redusere fattigdom og bidra til mer rettferdighet og anstendig arbeid.

Tradisjonell økonomisk vekst fører til økt forbruk av naturressurser og til forurensning. Hvis det ikke tas hensyn til miljøet vil naturen ødelegges slik at både grunnlaget for videre økonomisk vekst og livsgrunnlaget til de fattige, som lever direkte av naturen, faller bort.  Synliggjøring av verdien av naturkapitalen er et viktig virkemiddel i grønn økonomi.  Det innebærer at man prøver å sette en økonomisk verdi på økosystemtjenester, som for eksempel karbonlagring i skog, og sikre at også ikke-økonomiske hensyn ivaretas.

Grønn økonomi er et virkemiddel for å fremme bærekraftig utvikling.  Bærekraftig utvikling og fattigdomsreduksjon er fortsatt et overordnet mål for norsk utviklingspolitikk.

Mange har hevdet at grønn økonomi vil gi langsommere vekst, men nå argumenteres det for det motsatte. For eksempel vil sløsing med vannressurser føre til vannmangel og reduserte avlinger.  En rask omlegging til grønn vekst kan bli dyrt hvis det trekker ressurser fra andre samfunnsområder, men på den andre siden kan det bli enda dyrere å utsette omleggingen. Dette gjelder særlig for infrastrukturtiltak. I USA er for eksempel byer og tettsteder spredt over store arealer slik at transport basert på annet enn privat bilkjøring er vanskelig å innføre. 

Utviklingslands vekstpotensial er i stor grad basert på utnyttelse av mineraler, råvarer og andre naturressurser.  God forvaltning og rettferdig fordeling av inntekter fra utnyttelsen av disse ressursene vil være med på å gi privat næringsliv stabile rammebetingelser og redusere risiko for langsiktige investeringer.  Til sammen er dette smart økonomi. Men utviklingslandene trenger støtte til miljøvennlig infrastruktur og tilgang til ny miljøteknologi for å oppnå grønn vekst.

Ekspertene er grunnleggende enige om at vi må bruke naturressursene mer effektivt og inkludere miljømessige og sosiale kostnader i økonomien for å oppnå bærekraftig utvikling. Men kritikere sier det er en illusjon å tro at grønn vekst er mulig og at industrilandene reduserer utviklingslandenes muligheter for videre vekst og utvikling ved å presse dette gjennom. Nå fins det imidlertid gode og pragmatiske diskusjoner av hvordan man kan redusere politisk og sosial motstand, for eksempel hvordan man kan forholde seg til politisk uro knyttet til fjerning av ikke-bærekraftige subsidier.

Det finnes mange praktiske eksempler på grønne økonomiske tiltak. Ett eksempel fra Kina viser at offensiv skogplanting i terrassert landskap sikrer stabil vannforsyning og samtidig har gitt en nær dobling av husholdningenes inntekter som følge av mer bærekraftig landbruksproduksjon. Skogplantingen har også ført til færre jordskred, mindre flom og økt motstandsdyktighet mot tørkeperioder.

Internasjonalt har det vært en polarisering i diskusjonen om grønn økonomi i forberedelsene til Rio+20.  Utviklingsland krever at industrialiserte landene oppfyller sine økonomiske forpliktelser om 0,7 prosent av bruttonasjonalprodukt (BNP) til bistand. De er også bekymret for at grønn økonomi vil brukes som betingelse for bistandsmidler og føre til nye handelshindre. De mener at prinsippet fra Rio 1992 om felles men differensiert ansvar må ligge fast. Dette innebærer at landene som historisk sett har forårsaket de globale miljøproblemene må ta ansvaret for å rydde opp. Europa påpeker at grønnere valg er smart økonomi mens USA, Canada og Australia er mer skeptiske til å legge klare internasjonale føringer for grønnere vekststrategier.

Norske regjeringer har siden opprettelsen av Miljøverndepartementet i 1972 vært langt fremme i utvikling av og bruk av virkemidler som fører til en grønnere økonomi.  Grønne skatter og avgifter, byplanlegging, forvaltningsplaner for havområder og grønn bok i statsbudsjettet er alle eksempler på dette.

Norge mener at bærekraftig utvikling må oppnås i fellesskap og en måte vi kan bidra til dette er gjennom bistands- og utviklingspolitikken. Vi opplever en økende interesse for bistand til å utvikle og gjennomføre grønnere politikk i flere av våre samarbeidsland. Etiopia har for eksempel utviklet en egen grønn vekststrategi der Norge støtter utviklingen av energi, matsikkerhet og vannressursforvaltning. FNs miljøprogram UNEP, som Norge støtter, bidra også til en grønnere utvikling i land som Armenia, Aserbajdsjan, Mexico, Mongolia, Namibia, Russland og Sør-Afrika.