Fiskeriforvaltning

Norge bidrar spesielt til statens rolle, som jo er beskjeden, og i hovedsak begrenset til forskning, ressursovervåking (Nansenprogrammet), fiskeri- og ressursforvaltning, økosystembasert forvaltning inkludert fiskerilovgivning og -regelverk, samt utdanning.

I tillegg har Norge bidratt til utvikling av småskalafiske. Gjennom IFAD (International Fund for Agriculture Development) har vi bidratt til utvikling av deltakelsesforvaltning (co-management), der lokale fiskere får noe ansvar for både å påvirke regelverket, og å følge opp regelverket lokalt gjennom å støtte utforming av overordnete planer for hvordan oppdrett kan bidra til fattigdomsreduksjon.

Fiskeri- og oppdrettssektoren må forholde seg til en rekke instrument av folkerettslig o.a. normativ karakter som skal sikre bærekraftig forvaltning og bevaring av fiskeressurser, se utførlig liste under:

Total fiskeproduksjon som gikk til menneskeføde i 2009 var 118 mill. tonn mot i 108 mill. tonn i 2004. Per person ga det 17,2 kg mot 16,2 kg i 2004. En økende andel kommer fra oppdrett. Fiskekonsumet varierer sterkt fra land til land.

Fiskerisektoren bidrar til matsikkerhet både ved at fisk bringes til markedet og ved at fiskerisektoren bidrar til sysselsetting og inntekter. Sysselsetting i fiskeri og oppdrett globalt har økt betydelig, og økt mer enn verdens befolkning siden 1980.

Prisøkningen på matvarer som korn og ris 2006-2008 bidro også til prisøkning på fisk.

Stor økning i Asia

Det høyeste økningen i årlig fiskeinntak finner vi i Øst-Asia (en økning fra 10,8 kg pr person i 1961 til 30,1 kg i 2007). Den samme utviklingen skjer i Sørøst-Asia og Nord-Afrika (selv om utgangspunktet i sistnevnte var lavt, 2,8 kg i 1961).

I Kina finner vi spesielt en dramatisk økning i konsumet, med en gjennomsnittlig økning årlig på 5,7 prosent pr år i perioden 1961 – 2007.

Norsk bistand bidrar inn i dette bildet med støtte til en bærekraftig ressursforvaltning, for derved å bidra til at uttaket av fisk til mat kan fortsette på en bærekraftig måte. Norge bidrar til økt oppdrettsproduksjon ved vekt på forskning og utdanning, og finansierer en verdikjedestudie i regi av FAO (sistnevnte ventes publisert i 2012).

Et hovedproblem i forvaltningen av fiskeressursene nasjonalt og regionalt er det ulovlige, uregulerte og urapporterte fisket (UUU-fiske).

Tiltak - Internasjonalt regelverk

Under folkeretten er det utformet en rekke internasjonale traktater og avtaler som regulerer fiske;

• Havrettstraktaten (UNCLOS); FN-avtalen på fiske (UNFSA)
• Internasjonal avtale på havnestatskontroll av 2009 (FAO, basert på at Norge fikk forslaget godkjent i Generalforsamlingens havrettsmøte, og deretter i COFI, FAO)
• Flaggstatsavtalen fra 1993 (FAO Agreement to Promote Compliance with International Conservation and Management Measures by Fishing Vessels on the High Seas)

Sistnevnte gjennomgås nå med tanke på å styrke denne. I tillegg eksisterer det en rekke normative instrument, så som Adferdskodeksen for ansvarlig fiskeri (Code of Conduct for Responsible Fisheries) og dennes internasjonale aksjonsplaner, bl.a. mot UUU, samt  andre som utvikles p.t.

Internasjonale organisasjoner/instanser involvert i arbeidet med UUU-type saksforhold   

• FAOs og dennes fiskerikomite (COFI)
• United Nations Office on Drugs and Crime (UNODC)
• ILO
• IMO
• INTERPOL med deres Miljøprogram
• Lloyds List.

Norge har over lang tid vært meget aktiv på den internasjonale arena i kampen mot UUU, og har selv etablert en egen enhet som jobber med UUU-problematikk, inkludert opp mot det internasjonale arbeidet på området.

I Regjeringens handlingsplan mot økonomisk kriminalitet av 15. mars 2011, samt i stortingsmeldingen om organisert kriminalitet er Fiskeriforvaltningens analysenettverk (med base i FKD, og med en styringsgruppe bestående av FKD, JD, FIN, FD, UD, Riksadvokaten og Fiskeridirektoratet)  identifisert som et konkret tiltak mot både økonomisk og organisert kriminalitet.

Bilateralt samarbeid

Norge har hatt eller har bilateralt samarbeid med flere land der samarbeid om arbeidet mot UUU-fiske har vært/er inkludert i ett eller annet omfang. Dette gjelder land som Namibia, Sør-Afrika, Mosambik, Mauritius, Vietnam og Tanzania.

Det viktigste i slikt samarbeid er kompetanse/kapasitetsbygging, bidra til verktøy som ivaretar relevante kontrollfunksjoner i forbindelse med fiskerioppsyn, samt rådgivning innen politikk og utarbeiding av lovgivning og juridisk regelverk nasjonalt, der også ivaretakelse av de internasjonale regelverket er viktig.

Kapasitetsbygging

I fiskerisamarbeid med utviklingsland er kapasitets-/kompetansebygging et integrert element. I hovedsak etterspørres Norge som samarbeidspartner fordi vi har et godt rykte på  – og vurderes å ha god faglig kompetanse på – en rekke av de fagområdene innen fiskeri og oppdrett som etterspørres.

Kapasitetsbygging inkluderer alt fra on-the-job, opplæring, rådgivning, korte kurs, samt alle universitetsnivåene.

Universitetssamarbeid der utvikling av utdanningstilbud og forskning er inkludert, er en viktig støttespiller til det mer praktiske samarbeidet på alt fra fiskerilovgivning/regelverk, ressursovervåking- og ressursforvaltning, oppdrett og forvaltning av oppdrettssektor og anlegg, fiskeriøkonomi osv.

Veldig mange av de tiltakene Norge støtter har et element av institusjonelt samarbeid mellom søsterinstitusjoner i Norge og i sør, der et slikt samarbeid blir et av verktøyene innenfor faglig bistand.