Mangel på helsepersonell

Mens man i vestlige land snakker om et underskudd på helsepersonell, er situasjonen i utviklingsland kritisk. Mangel på helsepersonell er en av de største hindringene for bedre helsetjenester til befolkningen.

De siste årene har mangelen på, og den etter hvert skjeve fordelingen av, helsepersonell fått økt internasjonal oppmerksomhet. En rekke tiltak har blitt iverksatt. Norge har deltatt aktivt i dette arbeidet både på globalt nivå, og i land, hvor vi har helserettet bistandssamarbeid.

Rammer utviklingsland hardest

WHO anslår at det globalt mangler nesten 4,3 millioner helsearbeidere. Dette rammer spesielt fattige land. WHO har anslått at et land trenger omlag 2,5 leger, sykepleiere og jordmødre per 1000 innbyggere, for å klare å sikre en tilstrekkelig del av befolkningen et minimumsnivå av nødvendige helsetjenester. 57 land faller under dette nivået, og blir definert til å ha kritisk mangel på helsepersonell.

Afrika har 25 prosent av sykdomsbyrden i verden, men bare tre prosent av verdens helsearbeidere. Eksempelvis har Malawi 0,2 leger og 2,8 sykepleiere/jordmødre pr. 10.000 innbyggere. For Ghana er tilsvarende tall 1,1 leger og 9,7 sykepleiere/jordmødre, og for Uganda er tallene 1,2 og 13,1. I Norge har vi til sammenligning rundt 120.000 sykepleiere og mer enn 25.000 leger på en befolkning på fem millioner.

Den store mangelen på helsepersonell i afrikanske land gir seg utslag i høy mødre- og barnedødelighet, mangelfull behandling og kontroll med smittsomme sykdommer og et nesten ikke-eksisterende tilbud for pasienter med kroniske sykdommer som epilepsi, kreft og diabetes.

Retningslinjer fra WHO

Migrasjon av helsepersonell er et stort problem for de fattigste landene. Erkjennelsen av dette har gjort at Verdens helseorganisasjon (WHO) har vedtatt retningslinjer for internasjonal rekruttering av helsepersonell - WHO Global Code of Practice on the International Recruitment of Health Personnel .

Disse retningslinjene gir både myndigheter og private aktører rammer for hvordan en bør opptre ved internasjonal rekruttering av personell. De er ikke juridisk bindende, og krever derfor aktiv oppfølging i de enkelte land for å ha ønsket effekt.

I Norge ses arbeidet med retningslinjene i sammenheng med regjeringens WHO-politikk. Det er viktig at helsepersonell som allerede har innvandret til Norge, raskt settes i stand til å utøve sitt yrke.

Global allianse

Den globale helsepersonellalliansen ( Global Health Workforce Alliance, GHWA ) ble opprettet i 2006. Formålet med alliansen er å danne en felles forståelse av problematikken knyttet til mangelen på helsepersonell, og å bidra til løsninger på lokalt, nasjonalt og globalt nivå.

Alliansen har et bredt spekter av medlemmer; blant annet nasjonale regjeringer, frivillige organisasjoner, finansinstitusjoner, forskere, fagforeninger og yrkesorganisasjoner. Norge bidro aktivt til at den globale helsepersonellalliansen ble opprettet, og Norge sitter i dag i alliansens styre.

Økonomisk støtte ikke nok

Institusjonssamarbeid kan være et virkemiddel for å styrke sentrale helseinstitusjoner i utviklingsland. Økonomisk støtte alene vil ofte ikke være tilstrekkelig for å bedre kvaliteten på helsetjenestene.

Mange norske helseinstitusjoner har lenge vært involvert i utviklingssamarbeid, og bidratt med opplæring av personell og institusjonsutvikling.

Styrke helseinstitusjoner

I 2008 ble Norge medlem av det europeiske Esther-nettverket (Ensemble pour une Solidarité Thérapeutique Hospitalière En Réseau). Formålet med nettverket er å styrke helseinstitusjoner i sør, med faglig rådgiving og samarbeid som virkemidler.

Nettverket fokuserer i første rekke på hiv/aids, men flere land, deriblant Norge har en langt bredere målsetning for sine programmer. Esther-programmet inngår som et av Fredskorpsets utvekslingsprogrammer.

Helhetlige løsninger

Helsepersonellkrisen er i stor grad et globalt problem og krever globale løsninger. En er derfor avhengig av godt samarbeid og informasjonsutveksling på tvers av landegrenser for å finne helhetlige løsninger.

Norad arbeider med denne problematikken i relevante internasjonale fora og organisasjoner for å påse at norske bidrag for tusenårsmålene og global helse forøvrig også har helsepersonellspørsmålene ivaretatt.

Dels støtter Norge arbeid for at de fattigste landene med stor sykdomsbyrde kan ivareta helsesystemkomponenter som personell, og dels koordinerer og brukes bistandsmidler til å investere komplementært til annen internasjonal innsats som støtter helsepersonelløsninger.