Bistand og konflikt

Dette er et bevisst valg nettopp fordi sammenhengen mellom konflikt og manglende utvikling er så stor. Av verdens 48 minst utviklede land, de som ifølge tall fra FN har minst økonomisk utvikling og den laveste levestandarden i verden, har om lag halvparten vært i væpnet konflikt i løpet av de siste ti årene. Går vi tjue år tilbake, gjelder det så mange som to tredjedeler av landene.

Vanskelig å komme ut av fattigdommen

42 prosent av de 61 millioner av verdens barn som ikke går på skole, bor i fattige land i konflikt. I disse landene er spedbarnsdødeligheten dobbelt så høy som i andre utviklingsland. Land i konflikt har ofte et svakt eller svekket statsapparat, som gjør det vanskelig for landet å holde komme seg ut av fattigdommen. Det gjør dem også mindre motstandsdyktige både mot natur – og menneskeskapte kriser.

En beregning fra 2007 viste at land i Afrika tapte over 280 milliarder i potensiell økonomisk vekst på grunn av konflikt i perioden 1990 til 2005. Dette tilsvarer ifølge den samme beregningen all internasjonal bistand til kontinentet i samme periode.  Vekstreduksjonen gjelder ikke bare landet i konflikt, men sprer seg også til naboland. Det kan også konfliktene. Naboland forblir sjelden uberørt av væpnede konflikter.

Bistand til land i konflikt – et bevisst valg

Målet med norsk bistand til land i konflikt er begrunnet og slått fast i Stortingsmelding 13 (2008-2009): Klima, konflikt og kapital – norsk utviklingspolitikk i et endret handlingsrom. Der blir det sagt at «krig skaper humanitære kriser og forsterker fattigdom, mens økonomisk vekst og utvikling virker krigsforebyggende …». Videre slår regjeringen fast at de «vil arbeide for å bilegge voldelige konflikter gjennom tett kobling mellom politisk og diplomatisk handling og bruk av både humanitære midler og midler til utvikling».

15 prosent til land i konflikt

Seks av de ti største mottakerne av norsk bistand i 2010 var sårbare stater eller land i konflikt. Mens Afghanistan, Sudan, Det palestinske området, Pakistan og Uganda oppfyller definisjonen av land i konflikt, regnes Haiti som et sårbart land preget av vold, usikkerhet og fattigdom.

Bistanden til land i konflikt utgjorde 15 prosent av det norske bistandsbudsjettet på over 27,7 milliarder norske kroner. Det meste av støtten går til nødhjelp og vanlig utviklingssamarbeid som helse, utdanning, vei, energi og styresett. En høy andel av støtten til land i konflikt går gjennom multilaterale og ikke-statlige organisasjoner.

Bistand alene gir ikke fred

Tenkningen om hvordan bistand best kan spille en rolle i å redusere konflikt og bidra til fred er i utvikling. Det skilles mellom tre overordnede kategorier av bistand i konflikt. Humanitært arbeid skal lindre nød og beskytte sivile, konfliktløsning og fredsbygging handler om å få slutt på volden og hindre tilbakefall til konflikt, mens langsiktig utvikling og statsbygging er målene for alt utviklingssamarbeid.

Det er mange forhold som avgjør om et land lykkes med å skape fred og en stabil samfunnsutvikling.  Bistand kan bidra i riktig, men kan ikke skape fred alene. Det er først og fremst opp til de berørte partene. Det må være politisk vilje for å skape fred.

Det er mange særegne utfordringer for bistand i konflikt. I verste fall kan bistanden bli en del av konflikten. Behov for lokal kunnskap er ekstra stort i konfliktsituasjoner, og alle bistandstiltak må være godt forankret lokalt. Fredelige samfunn bygges av de som bor i landet.

Risikovilje nødvendig

Det er større risiko for at bistand i konfliktområder ikke lykkes i forhold til andre steder. Men det er viktig med risikovilje når det gjelder bistand og konflikt. Den potensielle gevinsten i form av fred, sikkerhet og utvikling er ofte så stor at det vurderes som verdt å ta sjansen på at prosjektet ikke blir ferdigstilt, at politiske endringer undergraver forsoningsarbeidet, eller at nybygd infrastruktur blir ødelagt dersom konflikten gjenopptas. Slike vurderinger vektlegges i retningslinjene for risikovurdering og risikohåndtering i norsk bistand.