Verdensbankens sjeføkonom med nytenkende bok om utvikling

Spennende blanding

Lin kombinerer sin sine personlige erfaringer - særlig fra Kina - med kvantitativ empirisk forskning. Slik sett blir boka en spennende blanding av akademisk/teknisk økonomi og visjonær tenkning. Noe er velkjent; det kanskje mest kontroversielle er hans sterke vektlegging av tenkesettets og strategiens betydning for et lands suksess.

Vekst kan ikke vedtas

Regnskapsmessig er økonomisk vekst enkelt å beskrive. Det dreier seg om å øke den fysiske og menneskelige kapitalen slik at arbeidskraften blir mer produktiv og flere får jobb. Det vanskelige er å få dette til. Mekanismene er kompliserte, det er et vell av små brikker som skal på plass for å få en økonomi til å utvikle seg. Mulighetene for feilslått politikk så vel som private feilinvesteringer står i kø. Forskjellene på land er mange, og kan det skilles ut noen få faktorer langt bak i årsakskjeden?

Ideer og strategier sterkere enn institusjoner?

Lin deler en veletablert oppfatning om institusjonenes viktige rolle for utvikling. Men han har sterkere og mer kontroversielle kandidater til hva som har avgjort suksess: tankesettet til makteliten, og valg av utviklingsstrategi. Hypotesen er at riktig tankesett og strategi har tent gnisten og overskredet hindringer i form av svake og statiske institusjoner. Det kan høres luftig ut. Men Lin sikter ikke til ideer og strategier som svever i et tomrom. Tvert i mot er kjernen i argumentasjonen at det er når ideene og strategien blir forankret i realøkonomiske realiteter, at landet kan lykkes.

Utviklingsstrategi og komparative fortrinn

Den viktigste realøkonomiske realiteten i utviklingsland er at tilgangen på ufaglært arbeidskraft og naturressurser utgjør en større andel av ressursgrunnlaget enn i økonomisk utviklede land. Utviklingslandene har dermed komparative fortrinn i produksjon basert på disse ressursene, og dette bør prege landets utviklingsstrategi. Lin tillegger dermed komparative fortrinn bredere betydning enn det velkjente synet, som er at komparative fortrinn bør styre et lands utenrikshandel. Hvis Lins syn høres opplagt ut, må en huske at mange land har valgt strategier i strid med sine komparative fortrinn. Lin peker på at disse landene hadde høy vekst, men at den ikke vedvarte. En typisk feil, ikke minst i Øst-Europa, var satsing på investeringer i kapitalintensiv produksjon. Lin argumenterer for at gal strategi i tillegg til lavere vekst, bidrar til økt korrupsjon, svakere institusjoner og større ulikhet.

Aktiv stat og velfungerende markeder

Begrepet ”levedyktighet” (viability) i undertittelen på boka henspeiler på enkeltbedrifter. Komparative fortrinn bør i følge Lin være styrende for overlevelse, men hvilken politikk myndighetene fører er her svært viktig. Skal markedet alene avgjøre levedyktighet, eller har staten en rolle? Lin har et nyansert syn på dette og bør ikke plasseres i bås. Han er opplagt en tilhenger av markedet som langsiktig institusjonell dommer for å fremme et produktivt og lønnsomt næringsliv, men gir staten en viktig og krevende rolle. Først og fremst skal staten sikre rammebetingelser og informasjonstilgang i land hvor markedet som institusjon er svakt utviklet. Men Lin åpner også for statlig næringsstøtte i overgangsperioder. Han gir imidlertid ingen blankofullmakt for næringsstøtte, men belyser på en poengtert måte spørsmålet om hvorvidt og hvordan det er riktig å skjerme bedrifter mot åpen konkurranse.

Ny kritikk av ”The Washington Consensus”

Overflatiske lesere vil kunne avfeie Lins kritikk av ”The Washington Consensus” som gammelt nytt. Et kritisk syn på denne reformpakken, som hadde privatisering, opphevelse av prisreguleringer og balansering av statsbudsjettet som hovedelementer, er i dag allemannseie langt inn i korridorene i Verdensbanken og Valutafondet (IMF). Lin avviser ikke at privatisering, markedsliberalisering eller budsjettbalanse var og er ønskelig i land med ulønnsom statsdrift og budsjettunderskudd, tvert i mot. Men han gir instruktive og konkrete råd om i hvilke tilfeller, hvordan og hvor lenge det kan være riktig for staten å støtte bedrifter som ellers ville gå til grunne.

Hva med Afrika?

Boka viser Lins inngående kjennskap til utviklingen i Asia, særlig Kina og Vietnam, og kontrasterer denne med de østeuropeiske landene. Kapittel seks i boka inneholder en kvantitativ analyse basert på historiske data for 122 land inkl. afrikanske land. I dette materialet finner Lin støtte for hypotesene beskrevet over. De prosjektene Lins forskningsavdeling nå vil gjennomføre skal blant annet lete etter nye forklaringer på Afrikas relativt svake utvikling. Spesielt skal bankens forskere nå studere hvorfor omfanget av arbeidsintensiv småindustri ikke har blitt større i Afrika.

En bok for hvem?

Fem nobelprisvinnere i økonomi skamroser boka på omslaget. Boka handler ikke om bistand, har få berøringspunkter med den gjeldende norske utviklingspolitikken, og deler av den er vanskelig tilgjengelig for lesere uten forkunnskaper i samfunnsøkonomi. Så har Lin skrevet feil bok, eller er det vi her hjemme som skal flytte blikket litt?

Boka kan vise seg å bli viktig i den internasjonale fagdebatten, og kanskje også spille en rolle som premissleverandør til utviklingsland. Økt forståelse av mekanismene bak utvikling bør være viktig i utforming og gjennomføring av norsk utviklingspolitikk. Kanskje øker til og med muligheten for at Norge makter ”å gjøre en forskjell”, dersom det blir større oppmerksomhet om disse spørsmålene.