Bistand til petroleumsnasjoner

- JA, sier Martin Skancke, tidligere ekspedisjonssjef i Finansdepartementets avdeling for formuesforvaltning, og sentral i etableringen og oppbyggingen av Norges oljefond (Statens Pensjonsfond Utland).

Land som er rike på naturressurser befinner seg ofte i ett av to ytterpunkter, i sterk sosial utvikling, eller på stedet hvil med stor fattigdom og ulikhet. Store funn av olje i et land under utvikling kan like gjerne bli en forbannelse som en velsignelse. Ønsket om å hjelpe disse landene med å unngå «ressursforbannelsen» er årsaken til at Norad gjennom programmet «Olje for utvikling» deler norske erfaringer med å utvikle og styre en petroleumssektor.

I hvilken grad Norges erfaringer kan overføres til utviklingsland er imidlertid omdiskutert i forskningen på utviklingsfeltet.

Den faglige diskusjonen dreier seg både om hvor stor andel av sine oljeinntekter et utviklingsland bør investere innenlands, og i hvilket tempo de bør fases inn i økonomien. En anerkjent forsker på feltet, Paul Collier, argumenterer for at et petroleumsrikt land med et stort utviklingspotensial på et tidlig tidspunkt burde investere en stor andel av disse inntektene innenlands. På denne måten kan man komme ut av den såkalte fattigdomsfellen, som medfører at man ikke kan realisere lønnsomme investeringer fordi man mangler kapital. Collier mener at faren for varig fortrengning av konkurranseutsatte næringer til fordel for lokalt forankrede servicenæringer er mindre i fattige land som har høy arbeidsledighet enn i land som Norge. (se faktaboks).

Flaskehalser

Skancke heller derimot kaldt vann i blodet på de som tror at det ikke ligger fallgruver i veien for en slik tilnærming.

- Det optimister som Collier ikke tar med i betraktningen, sier Skancke, er at store deler av befolkningen og lokale selskaper ikke har den kompetansen som skal til for å levere varer og tjenester til petroleumssektoren. -Som Jens Stoltenberg har sagt «Det kommer ikke sykepleiere ut av oljebrønnene».  

Han påpeker at inntil tilstrekkelig mange lokale har fått en utdannelse som kvalifiserer dem til å arbeide direkte eller indirekte innenfor petroleumsnæringen vil man i stor grad være avhengig av å importere arbeidskraft fra utlandet.

- Den største effekten av mangelen på kvalifisert arbeidskraft er en sterk prisvekst. De få heldige som sysselsettes til gode lønner i petroleumssektoren vil kunne håndtere dette, men prisveksten rammer også resten av befolkningen, noe de virkelig ikke trenger, legger han til.

Flaskehalser som mangelen på kvalifisert arbeidskraft er en av årsakene til at Skancke mener at man også i fattige land må utvise en betydelig forsiktighet med å anvende inntektene av oljen innenlands.  Selv for slike land bør antakeligvis en vesentlig del av inntektene spares gjennom oppbygging av finansielle fordringer ute, selv om det er store utviklingsbehov, og store forventinger i befolkningen om investeringer innenlands.

Skancke poengterte også problemet med «hvite elefanter», dvs at det investeres i store nasjonale prestisjeprosjekter som ikke er samfunnsøkonomisk lønnsomme. Det økonomisk «riktige» nivået på investeringer innenlands bestemmes ikke av hvor mye penger et land har, men av avkastningen man alternativt oppnår ved å plassere pengene i internasjonale markeder.

Videre kan mange statlige investeringer vise seg bli ulønnsomme, selv om hver investering isolert sett var vurdert som lønnsom. Dette fordi summen av investeringene påvirker den totale etterspørselen, som igjen presser opp priser og lønninger, og dermed endrer de opprinnelige forutsetningene som lå til grunn for lønnsomhetsberegninger på prosjektnivå.

Etiske hensyn

Det er mange etiske hensyn å ta når man vurderer hvordan man skal utnytte oljeressursene i land med svært mange fattige, og store, strukturelle problemer i økonomien.

-Er det riktig å ikke gi pengene til ekstremt fattige, for heller å spare dem til fremtidige generasjoner som trolig vil være langt rikere? Problemstillingen var ikke relevant for Norge, men er svært aktuell i ressursrike utviklingsland, som med stor sannsynlighet kan forvente høy økonomisk vekst i framtiden.

Investeringer medfører per definisjon at befolkningen avstår fra forbruk i dag for å kunne konsumere desto mer i fremtiden. Kanskje, har store deler av befolkningen større glede av konsum her og nå, utdyper Skancke.

Norges bidrag

En annen fare for land som har svake institusjoner og lavt skattegrunnlag er at høye offentlige investeringer kan medføre at statsfinansene svekkes, fordi staten ikke evner å trekke inn merverdien av sine investeringer gjennom skattesystemet. Det er derfor viktig å få på plass egnede forvaltningssystemer som sørger for at statsfinansene ikke undermineres, med risiko for at andre offentlig finansierte sektorer som helse og utdanning strupes.
Skancke legger til at Norges fondskonstruksjon og integreringen av Statens pensjonsfond utland i budsjettpolitikken legger et viktig grunnlag for en økonomisk politikk for bedre ressursanvendelse. Handlingsregelen fører til at midlene sluses gradvis inn i økonomien og integreres i den samlede behandlingen av statsbudsjettet. Dermed unngår Norge at det oppstår et separat oljeinntektsbasert budsjett på utsiden av det regulære statsbudsjettet.

-Den viktigste norske erfaringen er kanskje at vi må ha en svært langsiktig analyse av makroøkonomien. Vi arbeider med analyserammer på 60-70 år.

-Samtidig er det viktig at vi skjønner utfordringene og dilemmaene det innebærer å overføre den norske erfaringen. Det vil alltid bli en balansegang. Er det slik at vi bare deler våre erfaringer, eller gir vi også råd? Forskjellen mellom de to er ikke uviktig, avslutter Skancke.