Mikrofinans
Mikrofinans gir fattige mennesker tilgang til grunnleggende finansielle tjenester, som lån, sparing, pengeoverføringer og forsikring. 70 % av den voksne befolkning i utviklingsland har fortsatt ikke tilgang på slike formelle finansielle tjenester.
Mikrofinans blir ofte presentert som noe Mohammad Yunus introduserte gjennom å etablere Grameen Bank i Bangladesh på slutten av 1970 tallet. Yunus ble i 2006 tildelt Nobels fredspris for sitt arbeid innenfor mikrofinans. Ideen om å tilby fattige finansielle tjenester eksisterte imidlertid lenge før dette. Ikke minst viser ny forskning at våre egne sparebanker ble til som verktøy i kampen mot fattigdom (Mersland, 2011). I dag blir mikrofinans ansett som en moderne bistandsform med minst 100 millioner aktive brukere på verdensbasis.
Gruppelån demper risiko
Mikrofinansinstitusjoner (MFI) gir fattige tilgang til formelle finansielle tjenester. Disse institusjonene opererer ofte etter ”Grameen-modellen”, dvs. lån innvilges til grupper av (typisk 5-8) låntagere. Under en slik modell er gruppen som helhet ansvarlig for tilbakebetaling av lånet, og hvert enkelt gruppemedlem er ansvarlig for at de andre følger fastsatt nedbetalingsplan. Mekanismen bidrar bl.a. til at gruppemedlemmene nøye vurderer hverandres kredittverdighet før de tar opp et felles lån. Dette er en viktig faktor til at mikrokreditt tradisjonelt har hatt en svært høy tilbakebetalingsrate. Gruppedynamikken reduserer i tillegg den samlede risikoen slik at mikrofinansinstitusjonene ikke har behov for pant eller garanti for lånet.
Fakta om mikrofinans
- Mikrofinans er et samlebegrep på finansielle tjenester som er tilpasset fattige menneskers behov og økonomi
- Vanlige mikrofinansinstrumenter er lån (mikrokreditt), sparing, forsikring og transaksjonstjenester
- Mikrokreditt kjennetegnes ved at et lån innvilges til en gruppe, hvor hvert enkelt gruppemedlem står ansvarlig for tilbakebetaling av gruppens samlede gjeld
- Gjennomsnittlig tilbakebetalingsrate på mikrokreditt har tradisjonelt sett vært svært høy (97,5 prosent)
- Av verdens mikrofinansklienter er 66 prosent kvinner
- 70 prosent av verdens fattige har fortsatt ikke tilgang på mikrofinans
Utviklingseffekter
Fattige entreprenører med små, uformelle bedrifter utgjør over 50 prosent av arbeidsstyrken i mange utviklingsland. Disse har en viktig rolle i den nasjonale vekst- og utviklingsprosessen, men står samtidig ovenfor flere vekstbarrierer. En av disse er den manglende tilgangen på kapital som reduserer muligheten for å generere aktiva samt forvalte arbeidskapital og risiko. Formelle banker har tradisjonelt ekskludert de fattige, og uformelle og risikofylte finansielle instrumenter som spareklubber, lånehaier og familie er ofte eneste alternativ.
En mikrofinansklient driver typisk et enmannsforetak eller en liten bedrift med få ansatte, og har ofte svært lave kontantstrømmer med store svingninger. Teoretisk sett kan mikrofinans være et godt verktøy for å håndtere kapitalbegrensningene entreprenører står overfor. Videre gir mikrofinanstjenester fattige muligheter til å jevne ut konsum og til å kunne planlegge husholdningens inntekts- og utgiftstrøm over en lengre tidshorisont.
Mikrofinans kan være med til å bidra til at kvinner i større grad blir økonomisk uavhengige, og på denne måten styrker sin posisjon i husholdningen. Forskning viser imidlertid at kvinner, sammenlignet med menn, i høyere grad vil velge å prioritere egne barns ernæring, helsetilstand og skolegang over inntektsgenererende arbeid.
Omfanget øker sterkt
Målet med mikrofinans er å bygge opp et tilbud om finansielle tjenester til alle. Over de siste årene har det vært en sterk vekst i mikrofinansmarkedet. I 2009 var det 2065 mikrofinansinstitusjoner som rapporterte til Microfinance Information Exchange, disse hadde 92,7 millioner aktive låntagere. Det reelle antallet antas å være langt høyere, spesielt om man inkluderer mikrofinanstjenester utover mikrokreditt.