Styresett

Fra faglige ferdigheter til godt styresett

Godt styresett har vært et sentralt begrep i internasjonal bistand i over 10 år. Vestlige giverland, deriblant Norge, ga lenge bistand til opplæring og utdanning av offentlige tjenestemenn, ofte gjennom å sende ut fagspesialister som skulle jobbe i departementer og lære opp sine kollegaer. Dette ble oppfattet som tilstrekkelig for å oppnå god styring av statens virksomhet.

Men den ønskede utviklingen uteble. Utsending av fagspesialister resulterte ikke i mer effektiv forvaltning. Giverne styrte ofte utviklingen og utviklingslandenes eierskap til institusjonsutvikling var svak.

Utviklingslandene i førersetet, men ikke helt

Mot slutten av 1990-tallet kom diskusjonene om at utviklingslandene selv må sitte i førersetet i arbeidet med reduksjon av fattigdom. Bistanden ble spisset mot enkeltområder som ble ansett som spesielt viktige for en effektiv og målrettet utvikling: bedre finansforvaltning, korrupsjonsbekjempelse, privatisering og reformprogrammer for økt effektivitet i offentlig tjenesteyting. I tillegg skulle nasjonale myndigheter overføre mer ansvar for forvaltningen til kommunene. Bistanden bestod både av faglige råd, opplæring og utdanning.

Mer hensyn til helheten - ingen land er like

I mange land har heller ikke dette ført til en umidelbar suksess. Giverne har begynt å innse at reformer i utvalgte deler av statsapparatet atskilt fra resten ikke er nok. En må ta hensyn til om staten er en demokratisk stat som responderer på befolkningens politiske preferanser. I denne helhetstilnærmingen er lovgivning og institusjoner som håndhevet landets lover viktige.

Mer vekt på folkelig deltakelse og rettigheter

Menneskerettigheter og diskriminerte folkegrupper, inkludert kvinner, kan ikke oversees. Overvåking av regjering og offentlig forvaltning ved folkevalgte, sivilt samfunnsorganisasjoner og media, så vel som gjennom statens egne kontrollorganer har fått en større rolle. Vi har fått større oppmerksomhet på befolkningens engasjement i politikk- og lovutforming - både gjennom folkevalgte og organisasjoner som representerte spesielle befolkningsgruppers interesser i det sivile samfunnet. I land der landets makthavere ikke bidrar til en bedre utvikling for befolkningen, søker giverne organisasjoner i det sivile samfunnet som kan drive utviklingen framover og som de kan støtte.

Overordnede hensyn til godt styresett

I norsk bistand er det nå vanlig at alle bistandsprogrammer i land vi samarbeider med over lengre tid blir vurdert i forhold til programmenes betydning for landets styresett. Norge har de siste 10-talls årene vært spesielt engasjert i støtte til finansforvaltning sammen med andre givere, Verdensbanken og IMF samt utvikling av statlige kontrollorganer, domstoler og frivillige organisasjoners kapasitet til å overvåke regjering og folkevalgte. Noen ganger har vi engasjert andre norske aktører som Riksrevisjonen, Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet, norske NGOer som Kirkens Nødhjelp, Utviklingsfondet m.fl., internasjonale NGOer som Amnesty International og lokale organisasjoner. Vi samarbeider også med andre bilaterale givere, for eksempel "Deepening Democracy"-programmene i Tanzania og Uganda.

En økende del av norsk bistand til styresett og demokrati går via multilaterale institusjoner, i første rekke Verdensbanken og UNDP.